En fenomenologisk studie basert på veiledernes egne erfaringer
The most popular measure in child welfare –
Do we have sufficient knowledge of counselling and guidance?
A fenomenological study based upon the counsellors own experiences
Lill Anita Stensheim
Masteroppgave i barnevern
Høgskolen i Sør-Trøndelag
Avdeling for Helse- og sosialfag
«Høgskolen i Sør-Trøndelag har intet ansvar for synspunkter eller innhold i oppgaven. Framstillingen står utelukkende for studentens regning og ansvar».
Forord
Å skrive denne oppgaven har vært en lærerik og til tider strevsom prosess. Jeg har vært både ivrig, engasjert, fortvilet, oppgitt, sint og lykkelig underveis. Dette er noe jeg har vært opptatt av å fullføre, og nå stolt over å ha gjennomført. Det er flere som fortjener en stor takk for å ha gitt meg rom, veiledning og tålmodighet slik at jeg kom helt frem.
Tusen takk til alle fine foreldre jeg har fått lov til å bli kjent med gjennom mitt arbeid i barne- og familietjenesten. Jeg er så glad for alt dere har lært meg om å være ydmyk, lyttende og tilstede i veiledningene våre. Det er på grunn av dere at jeg ønsket å studere tiltaket råd og veiledning. Vi har gått veien sammen og sett at tiltaket kan være alt eller ingenting. Deres tårer, sinne, latter og refleksjoner har rørt meg – og ført meg inn i dette arbeidet.
Tusen takk til mine informanter som ga av sin tid, kunnskap og klokskap. Uten dere ville ikke denne oppgaven ha sett dagens lys. Dere hjalp meg med å få større innsikt i et felt som har vært lite studert og beskrevet. Refleksjonene deres skapte nye tanker underveis slik at prosessen ble levende og spennende. Det skal fine folk til for å gjøre godt arbeid for de mest sårbare i samfunnet vårt, og dere er av beste sort.
Takk også til mine arbeidsgivere som la til rette for at jeg kunne gjennomføre studiet. Jeg fikk gode avtaler som gjorde at jeg fikk jobbet godt med oppgaven. For en småbarnsmor med begrenset overskudd hjalp det veldig. Jeg har også flotte kolleger som tok i et ekstra tak da jeg var fraværende – tusen takk.
Min veileder Edgar Marthinsen har vært en stor inspirasjon og veiviser underveis. Dine dype tanker omkring hjelpekunsten og barnevernets posisjon i samfunnet har vært spesielt spennende. Vi kom i land til slutt, selv om det ble noen humper i veien.
Og til slutt er det to små og en stor hjemme som må få en spesiell takk. Helger uten underholdnings- og middagsansvar har vært svært velkomment. Å få mulighet til å ha høstferie hjemme alene var avgjørende. Jeg tror jeg har de beste boende sammen med meg, og de har vist stor forståelse når mor har vært i skrivemodus. Takk Øistein, for all tålmodighet, støtte, skrivehjelp og frikjøpt tid.
Sammendrag
Tema for denne oppgaven er barnevernets hjelpetiltak råd og veiledning. Oppgaven søker å få svar på hva tiltaket innebærer og hvordan det blir utført. Råd og veiledning som barnevernstiltak ble innført som en statistisk kategori i 2007, men ble benyttet mye før med andre navn og innenfor andre kategorier. Min undersøkelse tar for seg hvordan barne- og familietjenesten i Trondheim utfører tiltaket og hva de selv tenker omkring arbeidet. Problemstillingen er «Hva innebærer barneverns hjelpetiltak råd og veiledning når det utføres av barne- og familietjenesten i Trondheim»? Jeg har sett på om det finnes retningslinjer for arbeidet, hva som gjøres rent praktisk i utførelsen av tiltaket og forsøkt å finne ut av hva slags livsområder som kan inkluderes. Jeg har forsøkt å finne ut av hvilke fagdisipliner og fagsyn som ligger bak og hvilke elementer som må være tilstede for at tiltaket skal fungere.
Det foreligger ikke mye forskning på hjelpetiltak i Norge. Forskningen har riktignok tatt seg noe opp de siste tiårene, men tradisjonelt har forskning på barnevernsfeltet vært konsentrert om omsorgsovertakelser. Råd og veiledning rapporteres å være det mest brukte hjelpetiltaket i barnevernet de siste årene. Basert på tidligere undersøkelser så ser det ut til at både familiene og barnevernet selv er godt fornøyd med tiltaket, men i og med at det er lite kunnskap om temaet så har ikke råd og veiledning like høy faglig status som mange av de manualbaserte metodene i barnevernet.
Prosjektet har et fenomenologisk ståsted og søker å finne svar på hva utøverne av råd og veiledning selv mener de gjør i sitt arbeide. Det er en kvalitativ forskningsstudie basert på to metodiske fremgangsmåter, en vignettstudie og et fokusgruppeintervju. Vignettstudien ble utarbeidet på bakgrunn av et case etterfulgt av spørsmål omkring informantenes forståelse av dette. Caset presenterte en mor som er alene med tre barn og familiens utfordringer i hverdagen. Fokusgruppeintervjuet ble gjennomført med de samme informantene som deltok i vignettstudien for å få mer inngående kjennskap til elementer som kom fram i de skriftlige svarene. Det var også et ønske å få en mer kollektiv beskrivelse av hva råd og veiledning egentlig er.
Råd og veiledning har to overordnede funksjoner, det er et hjelpetiltak på et byråkratisk plan og det er en faglig fremgangsmåte. I denne oppgaven er det laget et skille mellom disse for å kunne gi et bedre bilde av hva tiltaket innebærer. De byråkratiske sidene vil bli belyst, men det er den praktiske gjennomføringen av tiltaket som vil ha mest fokus.
Jeg har til slutt i oppgaven forsøkt å sammenfatte mine funn fra begge metodene. Noen av mine funn kan oppsummeres med at råd og veiledning ikke er en metode og har, i følge mine informanter, ingen retningslinjer gitt av arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjonene. Utførelsen blir bedre med erfaring og det er flere kompetanseområder som må trenes for å kunne bli god på å gi råd og veiledning. Rammebetingelsene for arbeidet er av stor betydning for om tiltaket blir opplevd som nyttig for dem som mottar hjelpen.
Abstract
The topic ofthis thesis isa Norwegian child welfare measure called “råd og veiledning”, which translates to counselling and guidance.The thesis seeks to explore the content of the measure and how itis performed.Counselling andguidance was introduced in child welfare asa statisticalcategory in2007, butwas usedprior to this underother names andin othercategories.Mystudyexamines how Barne- og familietjenesten (child andfamilyservices) inTrondheimperforms themeasureand how the informants perceive the work they actually do. The main research questionwas «What is the child welfare measure “counselling and guidance”when performedbyBarne- og familietjenesteninTrondheim»? I have looked atwhether there areguidelinesfor the work andwhat isactually performedin the conductof the measure. Another sub question was; what kind oflifeareas couldbe included by the measure?The disciplinesand theoretical views they based their work upon was also of interest.
There is not much research done to examine relief measures in Norway. Research has certainly picked up in recent decades, but the child welfare field has traditionally focused more on children taken into care by the system. Counselling and guidance is reported to bethe most frequently usedcategory of assistanceinchild protectionin recent years. Due to previous studies we can see that both the familiesand the child welfaresystem are wellsatisfiedwiththe measure.The fact thatthere is littleknowledgeon the subject seems to give the measure a low professional status amongst the more evidentially strong manual-based methodsinchild welfare.
My project has aphenomenologicalperspectiveand seeksto find answers to how practitionersof counsellingand guidance describe their work. Itis a qualitativeresearch studybasedon twomethodologicalapproaches, a vignettestudy and afocus groupinterview. The vignettestudy wasprepared on the basisofacasefollowed bya questionnaire.The casepresentsa single motherwiththree childrenand the family’sdaily challenges. The focus groupinterview wasconductedwiththesameinformantswho participated in thevignettestudy toobtain morethorough knowledge of theelements thatemerged inthe vignette study.Another goal was to look for a shared understanding of counselling and guidance between the informants.
Counselling and guidance has two main functions; it is a relief measure on a bureaucratic level and a professional practice on another. In this paper a distinction has been made between the levels in order to provide a clearer picture of what the measure entails. The bureaucratic aspects will be discussed, but it is the practical implementation of the measures that will have the most focus.
In the end I have made a summary of my findings from both methods. Some of my findings can be summarized as follows: counselling and guidance is not a method and has, according to my informants, no guidelines provided by the employer or educational institutions. The performance improves with experience and there are several areas of expertise that the practitioners need to develop in order to get better at providing counselling and guidance. The employer’s framework is of great importance for the measure to be regarded as useful.
Innhold
Temaområde og problemstilling. 10
Sentrale begrepsavklaringer. 12
Diskursbegrepet – språket skaper mening. 17
Språk og makt i barnevernet 18
Sosialt arbeid som utgangspunkt for tiltaket 19
Psykodynamiske modeller i sosialt arbeid. 21
Interaksjonistiske modeller i sosialt arbeid. 24
«Det gamle» og «det nye» barnevernet 25
Livsområder som kategorier for innsats. 26
Systemtiltaket råd og veiledning. 29
Praksisen råd og veiledning. 35
Tematisering og planlegging. 46
Sammenfatning av betydning. 72
Analyse av fokusgruppeintervjuet 79
Sammenfatning av betydning. 92
Hvilken betydning har svarene?. 97
1. Hvorfor råd og veiledning som tema?
Min erfaring fra arbeid i Barne- og familietjenesten i Trondheim er at barnevernstiltaket ”råd og veiledning” kan være så mangt, og gjennom mitt arbeid har jeg sett at veiledere løser oppgavene svært forskjellig. Det er ulikt hvor man legger fokus, hvor man starter i sak og hvilken retning arbeidet tar. Jeg ønsket å finne ut av om det er noe som er gjennomgående eller likt i fremgangsmåten, uavhengig av person. Det er også interessant å se på hvilken opplæring/ innføring nye ansatte får i veiledningsarbeid. Etter min mening blir vi som barnevernspedagoger trent i kommunikasjonsferdigheter, nettverkstenkning, selvinnsikt, empati og helhetlig menneskesyn, men få av oss har en konkret veilederutdanning til grunn når vi skal ut og gi råd og veiledning til foreldre. Er det greit? Eller bør praksisen endres med at veiledning enten blir en større del av grunnopplæringen eller at det gis etterutdanning som skal ivareta behovet? Dette er tanker jeg har gjort meg i løpet av min arbeidskarriere og som jeg ønsker å belyse i min oppgave.
Jeg har også valgt dette temaområdet fordi det er et forholdsvis ubeskrevet blad når det gjelder hjelpetiltak i barnevernet. Trenden går mot mer og mer evidensbaserte metoder, noe jeg tenker vil presse seg frem enten vi liker det eller ikke. Min erfaring er at tiltaket råd og veiledning ofte benyttes i saker som er både omfattende, uoversiktlige og alvorlige – uten at det er tydeliggjort hva tiltaket egentlig innebærer. Dette synes jeg er faglig meget interessant; hvorfor fortsetter vi å bruke et tiltak vi har så lite evidens for at fungerer? Og hvilke faglige argumenter benyttes for å velge denne metoden fremfor en mer målrettet, evidenssterk metode som for eksempel DuÅ eller PMTO?
En tredje grunn til at jeg har valgt dette temaområdet er at jeg mener at barnevernet behøver et tiltak som kan «skreddersys mens man går». Familiene behøver fleksible veiledere som er gode på relasjonsarbeid, som har tid til å vente på at foreldrene kommer seg over små og store hindre før de når sine mål. Jeg mener at tiltaket råd og veiledning må forskes på slik at det blir en anerkjent metode på linje med mer evidensbaserte hjelpetiltak i barnevernet. Vi må bare finne en felles plattform og flere faste holdepunkter i arbeidet slik at ikke råd og veiledning blir et tiltak hvor «bare fantasien setter grenser» (Gjerustad, Grønningsæter, Kvinge, Mossige, & Vindegg, 2006). For å få til det må vi starte med bevisstgjøring i forhold til hva vi driver med og deretter se på hva vi kan gjøre for å kvalitetssikre jobben. Jeg tenker at min oppgave kan være et bidrag i denne bevisstgjøringsprosessen.
Temaområde og problemstilling
Temaområde for min masteroppgave er hjelpetiltak i barnevernet. I følge barnevernlovens kapittel 4, § 4-4 har familier krav på hjelpetiltak ut fra følgende kriterier:
«Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak»
Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f.eks. ved å oppnevne støttekontakt, ved å sørge for at barnet får plass i barnehage, ved besøkshjem, ved avlastningstiltak i hjemmet, ved opphold i senter for foreldre og barn eller andre foreldrestøttende tiltak.
Jeg ønsker å konsentrere meg om hjelpetiltaket ”råd og veiledning”, som i Trondheim blir godt vurdert av mottakerne (Berg, Haugen, & Paulsen, 2012), men som er dårlig beskrevet og studert på landsbasis. I min oppgave er det foreldreveiledning med vedtak etter barnevernsloven som vil bli studert nærmere. Hvem som utfører råd og veiledning etter denne paragrafen er ulikt over hele landet, men i Trondheim har det tradisjonelt sett vært tiltaksavdelingen i Barne- og familietjenesten som har blitt hyppigst brukt når det er snakk om endringsfokusert råd og veiledning. I løpet av den tiden jeg har arbeidet med denne oppgaven så har Barne- og familietjenesten gjennomgått en omorganisering. Bestiller- utførermodellen er nå borte slik at endringsarbeid og forvaltningsansvar er kommet nærmere hverandre. Det ser likevel ut til at det er de samme menneskene som driver endringsarbeid i den nye organisasjonen.
Temavalget ledet meg over til å se på hvilke teoretiske perspektiver som kunne ramme inn oppgaven. Jeg har vagt å se nærmere på sosialt arbeid som bakgrunnsmateriale for deretter å beskrive noen sentrale begreper derfra. Jeg har valgt en kritisk fenomenologisk forankring for min oppgave, en filosofisk retning som kan bidra til en helhetsforståelse av menneskelig tenkning i denne sammenhengen.
Det er en tydelig etisk dimensjon i arbeidet med råd og veiledning til foreldre i barnevernet. Både begreper som makt, avmakt, etisk refleksjon og eget ønske om endring kommer inn under denne overskriften. Jeg tenker at man må være bevisst på hvor stor makt man har som veileder overfor familier som strever, de har ofte liten mulighet til å argumentere seg frem til andre måter å se og håndtere problemene på.
Min arbeidstittel er «Barnevernets mest populære hjelpetiltak – vet vi nok om råd og veiledning?». For å kunne operasjonalisere dette til å bli forskningsmessig angripelig har jeg forsøkt å lage en problemstilling som er så konkret som mulig. Min problemstilling ble derfor:
Hva innebærer barnevernets hjelpetiltak «råd og veiledning» når det utføres av Barne- og familietjenesten i Trondheim?
Jeg har valgt å avgrense mine undersøkelser geografisk i og med at jeg ikke har sett på hvordan tiltaket utføres i andre deler av landet. Jeg hadde noen forskningsspørsmål knyttet til problemstillingen som har hjulpet meg med å fokusere arbeidet:
- Hvilke retningslinjer finnes for arbeidet?
- Hva gjør de ansatte når de utfører råd og veiledning?
- Hvilke livsområder er omfattet av tiltaket?
- Hvilke fagdisipliner / fagsyn ligger til grunn for arbeidet?
- Hva er det som virker i råd og veiledning?
- Hvilken faglig kompetanse behøves?
Min tilnærming er delvis induktiv på den måten at teoretiske perspektiver har tredd frem via min datanalyse. Jeg har i tillegg sett på eksisterende forskningsbaserte rapporter og offentlige dokumenter. Ved å kombinere induktiv og deduktiv tilnærming fremstår min analyse og teoretiske perspektiv som en abduktiv tilnærming utviklet på bakgrunn av et systematisk arbeid med offentlige dokumenter, tilgjengelig statistikk og min empiri. Avhandlingen min er derfor preget av et samspill mellom induktiv og deduktiv tilnærming.
Oppgavens oppbygning
I denne oppgaven har jeg valgt et fenomenologisk ståsted og et beskrivende undersøkelsesdesign fordi jeg ønsket å beskrive fenomenet råd og veiledning som hjelpetiltak. Jeg har valgt fenomenologien som innramming for å kunne gå i dybden på et smalt felt hvor meninger og holdninger er en del av det jeg ville måle. Slik jeg ser det ville ikke en kvantitativ studie fanget opp de elementene jeg ønsket å belyse. Jeg har brukt to metodiske fremgangsmåter for å finne svar på mine spørsmål. Jeg benyttet meg av en såkalt vignettstudie hvor jeg utarbeidet et case som mine informanter leste og deretter besvarte de noen spørsmål skriftlig. Gjennom caset ønsket jeg å få svar på om veilederne tenkte likt om utfordringen, om de så de samme løsningene og hvor stort omfang de så for seg at veiledningen skulle ha.
Etter vignettstudien gjennomførte jeg et fokusgruppeintervju med de samme utvalgte veilederne for å kunne utdype funn som ble gjort. Dette blir gjort for å få frem mer av den kollektive tenkningen omkring tiltaket råd og veiledning. Jeg ville finne fram til suksesskriterier for arbeidet, hva må ligge til grunn for at tiltaket skal fungere? De fikk også spørsmål om rammene for veiledningen og hvordan man kan se for seg en bedre kvalitetssikring på arbeidet.
Når det gjelder analysen av data ble dette sett opp mot problemstillingen; hva innebærer råd og veiledning? Jeg lette etter nøkkelbegreper, eller meningsbærende enheter, i mitt materiale etter at muntlig informasjon var transkribert. Disse enhetene ble så koblet sammen med aktuell teori for senere å danne grunnlag for mine drøftinger.
Jeg har valgt å trekke inn avgrensingene i oppgaven inn under hver hovedoverskrift. Dette har jeg gjort for at oppgaven skal få bedre flyt og for at man skal slippe å gå tilbake til innledningen for å se hva som er utelatt.
Sentrale begrepsavklaringer
Jeg vil her gi en forklaring på noen av begrepene som vil bli hyppig brukt gjennom oppgaven. Noen vil ha en tydelig definisjon, mens andre blir presentert slik jeg har ønsket å bruke dem og blir således min forståelse av begrepene.
I Trondheim kommune har man valgt en organisering av hjelpeapparatet for barn, unge og familier som kalles Barne- og familietjenesten. Barne- og familietjenesten inkluderer barnevernstjenester, pedagogisk psykologisk tjeneste og helsetjenester. Dette skal gjøre det lettere å få hjelp til sitt barn eller sin familie i og med at alle tjenestene er under «samme tak». Samarbeidet mellom de forskjellige faggruppene skal bli enklere og enfaglige drøftingsmøter og team ivaretar fokus på det enkelte fagområde.
Fram til 2014 har Barne- og familietjenesten vært organisert i en bestiller- utførermodell. Det vil si at det var en deling mellom forvaltningsoppgaver og endringsarbeid i familiene, som ble gjort av tiltaksavdelingen. Dette er nå endret slik at det ikke lenger er en deling, tiltaksavdelingen er blitt organisert sammen med forvaltningen slik at samarbeidet skal kunne bli enda tettere. Omorganiseringen ble gjort mens jeg skrev på denne oppgaven. Det vil si at jeg har skrevet den med utgangspunkt i «gammel» organisering.
Hjelpetiltak i barnevernloven er regulert i § 4-4. Her eksemplifiseres tiltak som kan iverksettes med sikte på å bedre situasjonen for det enkelte barn. Tiltakene skal være begrunnet i barnets interesse og det er barnets beste som skal være styrende for vurderingen. I 2004 var det 30750 barn og unge som mottok hjelpetiltak fra barnevernstjenesten. De mest brukte hjelpetiltakene var da økonomisk bistand, besøkshjem/ avlastningstiltak, barnehage, støttekontakt, tilsyn, SFO og fritidsaktiviteter.
I følge Lov om barneverntjenester skal den kommunale barneverntjenesten avklare og ved behov undersøke meldinger de får inn innenfor klare tidsfrister. I §§ 4-2 og 4-3 står det at: «Barneverntjenesten skal snarest, og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3. (..) Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet» Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den i minst mulig grad skader noen, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig (“Lov om barneverntjenester,” 2012).
Tiltaksplaner brukes som metode for å kunne arbeide systematisk med oppfølging av hjelpetiltak etter lov om barneverntjenester (§4-5). Barnevernet skal også holde seg orientert om hvordan det går med familiene, og vurdere om hjelpen er tjenlig. Hvis ikke må det vurderes om det er nødvendig med nye tiltak.
En ansvarsgruppe består av brukeren og representanter for tjenester som brukeren mottar. Arbeidet i en slik gruppe kan bidra til å koordinere innsatsen og til å avklare ansvarsforhold mellom de involverte instanser. Metoden har vært brukt i offentlig tjenesteyting siden 1980-tallet. Det er vanlig at en av deltjenestene har ansvar for å koordinere arbeidet til gruppen.
I denne oppgaven vil jeg veksle mellom begrepene klient, forelder/ foreldre og familier når jeg skriver om dem som mottar bistand. I sosialt arbeid refereres gjerne den som mottar hjelp til som klient, mens i barnevernssammenheng snakker man gjerne om familiene eller foreldrene. Det betyr at ordvalget gjerne henger sammen med emnet som blir beskrevet.
Evidensbasert praksis er en tilnærming som ble utviklet av den britiske epidemiologen Cochrane på 1970-tallet. Cochrane forsøkte å utarbeide en modell til evaluering av styrken i medisinsk forskning som kunne gi råd til praktikere når det gjaldt hvilke legemidler og medisinske inngrep som hadde en veldokumentert effektivitet. Dette førte til et evidenshierarki hvor det randomiserte kontrollerte eksperimentet ble rangert som det beste og kvalitativ forskning som det laveste evidensnivå. Det foregår forsøk på å utvikle evidenskriterier for kvalitativ forskning, men det er et vanskelig arbeid som møter mye motstand i forskermiljøene (Kvale & Brinkmann, 2009). I teksten refereres det til flere evidensbaserte metoder, blant annet PMTO, DuÅ (Webster Stratton) og Motiverende Intervju. De to første er foreldretreningsprogrammer som har som mål å øke omsorgskompetansen til foreldrene. Det siste er en metode som tar sikte på å hjelpe unge og voksne til å bli motiverte for å endre livet sitt, for eksempel ved å ta imot hjelp for rusproblemer, psykisk helseproblemer og lignende.
Med eklektisk fagkompetanse menes en sammensatt kompetanse: «Begrepet eklektisk brukes for å betegne person eller uttrykk som blander elementer fra ulike områder for å skape egne eller nye løsninger». En eklektiker kan betegnes som en person «- som ikke selv bygger et sammenhengende filosofisk system ut fra egne grunntanker, men stykkevis velger og samler hva han finner riktig og tiltalende i andres systemer. Eklektisismen forutsetter derfor en forutgående utvikling av forskjellige grunntanker, og fordi de enkelte tanker er utgått fra forskjellige utgangspunkter, blir den tilveiebrakte sammenheng mellom dem ofte overfladisk» (Store Norske Leksikon, 2014).
For å anonymisere informantene på en god nok måte har jeg valgt å referere til han eller henne ved å skrive h*n. Dette ble gjort fordi jeg hadde få deltakere i mitt prosjekt og det var en skjev fordeling av menn og kvinner.
2. Hvilke filosofiske og teoretiske rammer har oppgaven?
Jeg valgte å benytte meg av et fenomenologisk ståsted fordi jeg så at dette kunne danne et godt utgangspunkt for å finne svar på min problemstilling. Jeg har forsøkt å benytte meg av fenomenologiens tenkning gjennom hele denne oppgaven og jeg har ønsket å vise at jeg kan bruke mitt ståsted aktivt, og ikke bare som en referanse i teksten. Jeg vil gi en kort presentasjon av fenomenologien for å situere min oppgave filosofisk før jeg presenterer øvrig teori.
Da jeg skulle forberede meg til denne oppgaven måtte jeg se på hva andre hadde skrevet om det jeg var interessert i. Jeg lette etter teorier, forklaringsmodeller og fagretninger jeg tenkte kunne bli nyttige i mitt arbeid. Jeg så tidlig at de ordene mine informanter brukte fanget min interesse, jeg ønsket å finne ut mer om barnevernsdiskursen. Jeg har derfor valgt å ta med en del som omhandler språk, diskurs og makt som et bakteppe for min analyse og drøfting. Det er ikke et mål å lage en komplett diskursanalyse, men jeg har valgt å benytte meg av noen av elementene for å belyse min problemstilling.
For å finne opprinnelsen til hjelpetiltaket råd og veiledning må jeg se nærmere på hva sosialt arbeid innebærer. Ut i fra min erfaring med tiltaket så jeg at teorier omkring sosialt arbeid har mange fellestrekk med det jeg mener foregår innenfor råd og veiledning. Jeg har valgt å skissere to modeller innenfor sosialt arbeid, psykodynamisk og interaksjonistisk modell. For å kunne se problemstillingen også i et historisk lys har jeg valgt å belyse noen forskjeller på «det gamle» og «det nye» barnevernet. Aktuelle livsområder som tiltaket kan omfatte blir også beskrevet. Da jeg kom til presentasjonen av hjelpetiltaket råd og veiledning fant jeg det naturlig å dele begrepet inn i to deler, en byråkratisk del og en praktisk del. Dette ble gjort for å kunne skille mellom samfunnsperspektivet på barnevern og hjelpetiltak og det praktiske arbeidet som omhandler utførelsen av tiltaket. Det er den praktiske delen av arbeidet som vil bli viet mest oppmerksomhet i denne oppgaven. Viktige begreper som blir beskrevet er relasjonskompetanse, motivasjon, helhetlig menneskesyn og skjønn.
Fenomenologisk filosofi
Denne oppgaven er innrammet av fenomenologisk filosofi omkring forskning. Edmund Husserl (1859-1938) regnes som grunnleggeren av fenomenologi og hans arbeider har vært inspirasjonskilde for senere filosofer. Han viser at det verken er mulig å forstå bevissthet uten i relasjon til objekter som den forholder seg til, eller å isolere ytre objekter fra den bevissthet som betrakter dem. Når en studerer verden, kan en ikke neglisjere bevisstheten, i følge Husserl. Husserl bemerket at vi sjelden reflekterer over hvordan vi etablerer vår virkelighetsforståelse, at den fremstår for oss som et resultat av en pågående og vedvarende aktivitet i bevisstheten. I Husserls filosofi er intensjonalitet (intentionality) et viktig begrep. Dette refererer til bevisstheten eller til at den indre erfaringen av bevisstheten er rettet mot noe. Dette «noe» representerer et behov som mennesket har og gir retning til bevisstheten. En slik forståelse innebærer at det eksisterer en interaksjon mellom selvet og verden som skaper mening og forståelse. Hvordan opplevelsen arter seg vil være påvirket av mennesket som er i situasjonen. Opplevelsen er avhengig av betrakterens erfaringsbakgrunn eller verdier. Når vi gjør nye erfaringer vil vår oppfattelse, meninger og forståelse utvikles. På den måten er mennesket i stadig utvikling i møtet mellom sin bevissthet og den livsverden det lever og handler i (Postholm, 2005).
Fenomenologi er en bevissthets eller konstitusjonsfilosofi hvor fokus ligger på vår «væren-i-verden». Den verden vi lever i til daglig kalles i fenomenologien for livsverden. Denne livsverden danner forutsetning for all kunnskap og all vitenskap: “Denna livsvärld – den värld vi till vardags lever i – innefattar förutom olika objekt även andra människor” (Alvesson & Sköldberg, 2008). Fenomenologien formidler respekt for det konkrete som konkret, og legger vekt på fyldige, erfaringsnære beskrivelser. Vi kan forstå avhengig av hvilken bevissthetsholdning, erfaring og innføling vi stiller med. Det er viktig og ikke komme til sakene med fordommer, fiks ferdige kategorier og teorier, men la dem selv komme til uttrykk. Derfor oppfordres det til en åpenhet og til en viss tilbakeholdenhet slik at verden ikke bare tilpasses kategoriene definer på forhånd.
Den fenomenologiske tilnærmingen er grunnleggende sett en aktivitet som best kan beskrives som «observering». Mens sansning i empirismen kun er et resultat av egenskaper ved tingene, oppfatter en i fenomenologien at sansningen aldri er uttømmende for persepsjonen. I persepsjonen legges det alltid noe til, – noe «med-gis». Å «med-gi» er å legge noe inn av mening. Persepsjon er en aktiv prosess som i høy grad involverer subjektet. Det vi sanser er i en viss forstand likt, mens det vi med-gir er relativt ulikt fra menneske til menneske (Wormnæs, 1999). Som et eksempel kan vi tenke oss at vi ser et tre. Vi kan ikke med sikkerhet vite at dette treet har en bakside, men tidligere erfaring tilsier at dette er tilfelle. Det våre sanser ikke direkte erfarer kan vi legge til i vår bevissthet ut fra egne forventninger til fenomenet.
Våre umiddelbare erfaringer kan vise seg å være overensstemmende med faktiske forhold eller feilaktige. Og vårt fokus bestemmer hva vi ser, hva som er i forgrunn og bakgrunn kan være forskjellig. Vår bakgrunnshorisont kan omfatte så mangt, som rom og tidsdimensjoner, sosiale, historiske og politiske forhold, personlige forventninger og interesser med mer (Wormnæs, 1999). Husserl og Heideggers ontologi har fått stor betydning for utviklingen av sosial konstruktivisme – at menneskets forklaringer av sosiale fenomen baserer seg på tolkninger som alltid vil være påvirket av den tid, sted og situasjon der de oppstår.
Diskursbegrepet – språket skaper mening
I denne oppgaven har jeg vært opptatt av hvordan de ordene vi velger å bruke gir mening til det arbeidet som gjøres. Jeg ønsket å finne ut hva slags ord som ble brukt for å beskrive råd og veiledning, samt forsøke å se bak språket for å finne noen faglige «knagger». Jeg har derfor valgt å se nærmere på diskursbegrepet og på hvordan språk former praksis. Jeg har ikke begitt meg ut på en diskursiv analyse av mitt materiale, men nevner likevel hva dette innebærer. Man kan si at diskursanalytisk tilnærming har vært en inspirasjon til deler av analysen, men at den ikke er benyttet slik den er ment for et fullstendig bilde.
I samfunnsvitenskapene og i kulturforskningen oppfattes en diskurs som et språklig materiale knyttet til et gitt kulturelt felt og det settet med begreper, problemstillinger og formuleringer som ligger nedfelt i dette. Alvesson og Skjøldberg sier at “..diskurs innebefattar alla typer av språkanvending i muntliga och skriftliga sociala sammanhang, dvs yttrande og skrivna dokument» (Alvesson & Sköldberg, 2008). Diskursive analyser kan ta utgangspunkt i mange ulike teoretiske og metodiske posisjoner, men felles for dem alle er at de legger til grunn at språket vi bruker for å skape mening og forståelse av mennesker, situasjoner eller verden, ikke er nøytralt. Ved hjelp av diskursive analyser kan man fokusere på hvilke forutsetninger språkbruken og produksjon av sannheter hviler på, og hvilke konsekvenser eller ideologiske betydninger språkbruken kan ha (Juul, 2011).
Den franske filosofen og idehistorikeren Michel Foucault (1926-1984) hevdet at virkeligheter, mennesker, situasjoner og verden kunne ha vært beskrevet på andre måter, om andre forutsetninger hadde vært til grunn. Han var opptatt av å vise hva som var med på å produsere bestemte talemåter innenfor bestemte felt, og at det er nær sammenheng mellom det som skjer på samfunnsnivå og det som utspiller seg lokalt. Han var opptatt av diskurser og hvordan disse er med på å forme oss som mennesker, forme våre holdninger og vårt syn på verden. Han beskriver diskurs som «en institusjonelt regulert samtaleordning som er satt sammen av et begrenset antall utsagn, og som har noen gitte forutsetninger for sin eksistens og en historie i ryggen» (Juul, 2011).
Den barnevernsfaglige diskursen er til enhver tid historisk og kulturelt situert. Det som kommuniseres må oppfattes å være sant. Marthinsen sier i sin avhandling:
«Det sosiale arbeidet må kunne lese signalene fra maktfeltet og fra folkemeningen. (..) Det er her jeg har påpekt at sosialarbeiderne må ha evne til fremskreden refleksjon – de må kunne se hvor og hvilke argumenter som fremmer feltets posisjon. Ikke for at feltet skal ha anseelse, men fordi de uttrykker feltets habitus» (Marthinsen, 2003 s 425)
Barnevernet må situere seg både i forhold til makt og folkemening. Siden konkrete situasjoner sjelden er helt oversiktlige, oppstår det behov for enighet i håndtering av usikkerhet. Marthinsen kaller dette «et kollegialt meningsfelleskap» som gir sosialarbeideren fullmakter til å handle på egen hånd på vegne av barnevernet. Kommunikasjonen om hvordan lokale situasjoner skal forstås og behandles utspiller seg kanskje sterkest i teammøter, gjennom intern veiledning og ellers i samtaler med kolleger. Marthinsen skriver videre at man gjennom å utvikle og anvende det samme forklaringsvokabular vil de kunne komme fram til sammenfallende forståelse og en lokal enighet som kan gi nødvendig trygghet til å være sosialarbeider i praksis. Det er i disse kontorsettingene at sosialt arbeid blir synlig (ibid).
Språk og makt i barnevernet
Velferdsinstitusjoner forvalter makt. Den kan vise seg som maktutøvelse eller maktmisbruk og fravær av makt kan føre til handlingslammelse. De ansatte har mer makt enn de som benytter seg av tjenestene. Mathiesen (2010) bruker følgende tre perspektiver på makt: viljesmakt, strukturmakt og mikromakt. Viljesmakt dreier seg om at A får B til å gjøre noe han ellers ikke ville gjort. Blir makt utført i lys av kjønn, klasse, rase, geografi eller system kaller han det for strukturmakt. Forskjellen på de to ligger i intensjonen, om maktbruken er villet eller ikke. Både viljesmakt og strukturmakt har det til felles at makten er lokalisert et sted – hos individ, grupper eller institusjoner. Mikromakt er utflytende og spredt makt som ikke kan tilbakeføres til konkrete personer eller system. Makta er i relasjonene, den er utflytende og spredt overalt. Når en mor for eksempel sier; «Det er ingen som sier det, men jeg vet det er sånn» er dette et uttrykk for mikromakt som er spredt i relasjonen. Den kan føre til kamper, konfrontasjoner og frustrasjoner (Oltedal, 2004).
I relasjoner der brukeren opplever seg som en verdig bruker av en tjeneste er mønsteret at makt blir utøvd med basis i systemet. Maktutøvelsen kan bli problematisk når den personlige maktutøvelsen fra sosialarbeideren dominerer. En kan oppleve seg prisgitt en person, på godt og ondt. Hvis denne personen forsvinner så forsvinner også de godene eller straffen som var der. Dette kan oppleves som tilfeldig maktutøvelse (ibid).
Definisjonsmakt er makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Man vil ofte finne flere konkurrerende definisjoner på virkeligheten, og den med definisjonsmakt får som oftest gjennomslag for sin definisjon.
Grensesetting ved forhandling og veiledning synes å være en nærliggende betegnelse for arbeidet i barneverntjenester i mange land. «Løsningsfokusert», «kompetansegivende» og «selvhjelp» er ord som brukes i sosialt arbeid. Alle disse begrepene signaliserer at arbeidet gir retning mot anerkjente verdier i samfunnet. Barnevernet tilbyr «hjelpetiltak» til «barnets beste» og familier får etter en «risikovurdering» tilbud om «familiebehandling» og «økt foreldrekompetanse» (Marthinsen, 2003). Maktaspektet er lite fokusert ved en slik fremstilling, selv om alle parter vet at barnevernet balanserer mellom makt og hjelp til enhver tid.
Man kan si at veiledningsfeltet har et svakt og lite utviklet paradigme som kjennetegnes av ulike yrkesspråk med bakgrunn i forestillinger, teorier, modeller og antakelser om veiledning (Ulvestad & Kärki, 2012). Foucault beskriver makten som ligger i måten vi snakker om fenomener på og beskrev ulike diskursive praksiser (Juul, 2011). Veiledningsdiskursen kjennetegnes av ambisjonen om å utvikle praksis uten at vi har et felles fagspråk innenfor veiledningens område. Diskursen preges av mangel på tydelighet, uklare definisjoner og vage spesifiseringer. Dette gjør at modellene vanskelig kan etterprøves, det vil bli viktig å finne svar på hva veileder forventes å gjøre og hvilke effekter dette antas å ha på veisøker. Sunne veiledningsmodeller bør kunne la seg analysere vitenskapelig og falsifiseres og verifiseres (Ulvestad & Kärki, 2012). Selv om paradigmet er lite utviklet kan vi se at veiledning er i ferd med å bli et eget fag. Omfanget av veiledning øker samtidig som kravene blir høyere. Man skulle da tro at evidensen økte i takt, men det ser ikke ut til å skje.
Sosialt arbeid som utgangspunkt for tiltaket
Når vi snakker råd og veiledning som tiltak er det viktig å huske på at denne kategorien er veldig ny i norsk sammenheng. Statistisk sett ble den ikke innført før i 2007, selv om det har blitt tilbudt råd og veiledning i den formen vi kjenner i dag lenge før den tid. For å sette dette inn i en kontekst så synes jeg det er riktig å se litt på hva sosialt arbeid er og hva det hadde til hensikt å være. Jeg tenker at det er viktig for å kunne vurdere om tiltaket råd og veiledning faller inn under målsettingen med sosialt arbeid. Jeg vil her se mest på innhold og ulike modeller i sosialt arbeid og mindre på historikken bak sosialt arbeid som fagfelt.
Det har blitt stilt spørsmål ved om sosialt arbeid skal og bør betraktes som et eget fag og en egen vitenskap mange ganger. Faget er i dag etablert både i høyskoler og universitet, så som yrkesutøvelse og praksis er det ingen tvil om at sosialt arbeid er et etablert felt. Sosialt arbeid er betegnelsen på arbeid som rettes mot sosiale problemer, deres konsekvenser og løsninger. Arbeidet skal fremme sosial forandring og problemløsning i menneskelige relasjoner, og støtte det enkelte mennesket i å frigjøre seg og bli i stand til å øke sin trivsel. Ved hjelp av teorier om menneskelig adferd og sosiale systemer, griper sosialt arbeid inn på de områder hvor mennesker og miljø påvirker hverandre. Prinsippene for menneskerettigheter og sosial rettferdighet er fundamentale for sosialt arbeid. Oppmerksomheten er i stor grad rettet mot utsatte grupper og sosialpolitiske spørsmål. Forståelsen av samspillet mellom individet og omgivelsene står sentralt. Likeså bruk av denne forståelsen for å hjelpe i forhold til sosiale problemer.
Irene Levin (professor i sosialt arbeid ved HIO) påpeker at det er nesten umulig å svare på hva sosialt arbeid er. Det vil være lettere å si noe om hva sosialt arbeid dreier seg om – sosialt arbeid framtrer og blir til gjennom det en gjør mer enn hva det er (Levin, 2004). Sosialt arbeid kan sies å være både et forskningsområde, et undervisningsfag og et praksisfelt. Målet med sosialt arbeid er å bedre livssituasjonen til klientene og det legges vekt på å stimulere klientenes egeninnsats. Man er opptatt av skjæringspunktet mellom individ og samfunn og arbeidet er systematisk, helhetsorientert og det arbeides i ansikt-til-ansikt-relasjoner (Hutchinson & Oltedal, 2003).
Sosialt arbeid er et fag som særlig har blitt påvirket av psykologi og sosiologi. Man kan litt forenklet si at sosiologien er opptatt av samfunnet mens psykologien av mennesket, mens fokus i sosialt arbeid ligger på mennesket i samfunnet (Hutchinson & Oltedal, 2003). Helhetsorientert sosialt arbeid er å søke å få en bredest mulig forståelse av menneskers situasjon og hva som er problematisk. Man vil forsøke å bidra til å forebygge og avhjelpe disse problemene. En helhetlig forståelse krever at man er engasjert, bruker intuisjon og hele seg i situasjonen, ikke kun være distansert og analyserende (Hutchinson & Oltedal, 2003).
Dette betyr ikke at man alltid skal arbeide med alle forhold som er vanskelige. Samarbeid med andre vil ofte være nødvendig, og i det helhetlige arbeidet er mange yrkesgrupper involvert. For å kunne bidra til at det blir arbeidet helhetlig er derfor samarbeidskompetanse viktig.
Marthinsen skriver at sosialt arbeid trer fram som en etablert sosial mekanisme for og «hjelpe folk på plass». Det innebærer å komme til ro med seg selv og andre, slik at vanskeligheter ikke skal ødelegge for en harmonisk hverdag med seg selv og for ens relasjon til andre (Marthinsen, 2003).
Psykodynamiske modeller i sosialt arbeid
Psykodynamisk teori fikk innpass i sosialt arbeid i USA i slutten av 1920-årene. Psykoanalyse, Freuds behandlingsmåte, har aldri vært en del av sosialt arbeid, men faget tilpasset seg psykodynamisk teori ved at den ble innarbeidet i den allerede etablerte tradisjonen og metodikken. De psykodynamiske modellene i sosialt arbeid har hovedfokus på de indre prosessene. «Psyko» referer til psyken og «dynamisk» at den kan utvikles og forandres (Hutchinson & Oltedal, 2003).
Psykodynamisk teori gir oss mulighet til å forstå personlighetsutvikling og vansker som kan oppstå i relasjon til denne. Hovedfokus er på individnivå, derfor ser vi ofte at psykodynamiske modeller må suppleres med andre teorier for å kunne være effektive i sosialt arbeid. Slike tilknytninger finnes hyppig til systemteori (Hutchinson & Oltedal, 2003).
Mange vil hevde at ingen annen teori har satt større spor etter seg i sosialt arbeid enn psykodynamisk teori. Dette ser vi også godt i dag hvor det legges stor vekt på psykososial utvikling hos barn. Kritikken mot psykodynamiske modeller kom sterkt på begynnelsen av 1970-tallet. Den var knyttet til at sosiale problemer ble tåkelagt gjennom det store individfokuset. Det ble satt kritisk lys på at modellene ikke tok inn samfunnsperspektivet eller det politiske aspektet, men kun hadde fokus på enkeltindividet eller enkeltfamilien. Sosialarbeideren bør være så nøytral som mulig, noe som blir kritisert på grunn av at vi alltid selv vil påvirke en relasjon – enten vi vil eller ikke. Modellene gir også mulighet for at sosialarbeideren får en «ekspertrolle» som kan gå imot verdigrunnlaget for sosialt arbeid. Hvis klienten for eksempel motsetter seg hjelp, kan det tenkes at denne motstanden ligger ubevisst og man må arbeide for å avdekke dette. Dette kan føre til at klienten ikke blir hørt, og i verste fall motarbeidet på sine egne løsningsforslag. Maktaspektet blir derfor tydelig og derfor også kritisert i større grad. Det ble også påpekt at den direkte overføringen fra psykiatrisk terminologi kunne føre til en forvirring i forhold til hva som skiller sosialt arbeid fra andre profesjoner.
Tilknytningsteori
I de siste årene har interessen for tilknytningsteori vært voksende. Det kan blant annet skyldes økt oppmerksomhet omkring kompleksiteten i personlighetsutviklingen og anerkjennelsen av at denne både er relatert til medfødte forutsetninger og til nære, relasjonelle erfaringer hvor særlig barndommen er av stor betydning. Særlig i de to siste tiårene er man blitt oppmerksom på plastisiteten i det menneskelige nervesystemet. Utviklingen av nervesystemet avhenger av omfattende nevrale utviklingsprosesser som oppstår på bestemte tidspunkter i barnets utvikling. Denne utviklingen skjer i et samspill mellom nevrobiologi og den kontakten barnet har til sine nære relasjoner (Hart & Schwartz, 2009).
Tilknytningsteori er primært en teori om det psykologiske båndet mellom barnet og den primære omsorgspersonen. Spebarnet er et sosialt vesen som er avhengig av menneskelig kontakt og omsorg for å kunne modnes og oppfylle sitt potensial. Dette er grunnleggende i begrepet om tilknytning. Tilknytning ses derfor som en medfødt biologisk kapasitet som setter barnet i stand til å knytte seg til sine omsorgspersoner. Denne tidlige tilknytningen er avgjørende for hvordan barnet senere knytter seg til andre mennesker.
John Bowlby (1907-1990) var barnepsykiater, psykoanalytiker, forsker og teoribygger. Hos Bowlby oppfattes tilknytning som en medfødt beredskap hos barnet som sikrer det beskyttelse og regulerer samspillet med omsorgspersonen. Tilknytningsatferd som smil og gråt hjelper barnet til å få nærhet, og med en trygg tilknytning bygger det opp en indre modell av verden og seg selv i samspill med den (Hart & Schwartz, 2009).
Barns forskjellige måter å være tilknyttet på kan beskrives i tilknytningsmønstre, og Mary Ainsworth fant i sin opprinnelige undersøkelse tre tilknytningsmønstre – ett trygt og to utrygge. Hun fant at følsomme, responsive mødre hadde trygt tilknyttede barn, mens mindre følsomme mødres barn var utrygt tilknyttet. Foruten å skjelne mellom trygg og utrygg kan tilknytningen også beskrives med begrepene organisert og uorganisert. Senere forskning har gitt grunnlag for å identifisere et fjerde mønster som betegnes som desorganisert tilknytning. Dette mønsteret skiller seg fra de andre ved at barnet så å si ikke har et mønster. Det utvikler ikke stabile atferdsformer og viser en motstridende eller uforståelig atferd.
Tilknytningsmønsteret blir etter hvert i økende grad en egenskap ved barnet selv. Det blir den ubevisste, selvfølgelige måten barnet oppfatter seg selv, sine foreldre og andre mennesker på. Det definerer deres handlingsmuligheter overfor omverdenen. Det trygt tilknyttede barnet utvikler en tillit til seg selv og omverdenen, og deres indre arbeidsmodeller har en fleksibilitet som muliggjør at modellen blir justert i takt med barnets utvikling og ytre krav (Hart & Schwartz, 2009).
Mentalisering
Begrepet mentalisering er forholdsvis nytt i barnevernssammenheng, men ordet er slett ikke nytt og tankegodset som ligger i det har vært kjent i flere tiår. Man kan si at ordet har blitt relansert og er trolig inne i en storhetstid (Kvello, 2010). Dette kan forklares med at mentalisering binder sammen mye av det som er kjernen i omsorg for barn og danner grunnlaget for gode relasjoner.
For å ha god mentaliseringsevne er det viktig å kunne undre seg på hva som ligger bak det som sies eller det man observerer. Man må kommunisere sitt eget perspektiv og etterspørre og ta inn andres. Mentalisering er også fundamentet for intimitet hvis man definerer dette som å slippe andre innpå seg. Hvis mentaliseringen derimot er svak, råder stereotypier, fordommer, antipatier og projiseringer tenkningen og kommunikasjonen. Mentalisering graderes fra svært god til svært svak. Man fødes ikke med ferdigheter i og mentalisere, men med et potensial for det. Potensialet utvikles via stimulering gjennom sensitive omsorgspersoner. Barn lærer best og mentalisere ved at man undrer seg sammen med dem. Det er spesielt stimulerende at barn snakker med voksne som veksler mellom perspektiver.
Forutsetninger for god mentalisering kan deles inn i tre hovedgrupper: forutsetninger knyttet til personen, kvaliteten på den omsorgen man har i barndommen og situasjonsfaktorer. Når det gjelder den første kategorien er det tre karakteristika som har stor betydning, nemlig IQ, psykiske lidelser og tilknytningsstil. Mentalisering er abstrakt tenkning og dette forutsetter god intelligens. Høyere kognitive funksjoner krever symboltenkning, ikke minst når det gjelder språk. Å fortolke handler om begrepssetting, å sette ord på fenomener. Dette krever et godt ordforråd. Det vil si at verbal modenhet regnes som en god prediktor for kvaliteten på barns mentalisering (Kvello, 2010). Personer med lav IQ (under 85 IQ-poeng eller lavere) vil ofte ha vansker med abstrakt tenkning. Dette fører til at mentaliseringsevnen ofte er dårlig.
Noen former for psykiske lidelser karakteriseres av svak mentalisering. Dette gjelder også der biologiske årsaker ligger til grunn for dårlig mentaliseringsevne. Dette gjelder blant annet psykisk utviklingshemming, autismediagnoser, ADHD, psykoser samt atferdsvansker og personlighetsforstyrrelser. Barn med trygg tilknytningsstil utvikler mentalisering både tidligere og med større nyanser enn barn med utrygg tilknytningsstil. Årsaken tenkes å være at utrygg tilknytningsstil leder til mindre utforskning av omverdenen og mer negative emosjoner enn for personer med trygg tilknytningsstil. Men den sterkeste forklaringen er at foreldre som er svake i mentalisering har økt risiko for at deres barn får svake mentaliseringsferdigheter (Kvello, 2010).
Interaksjonistiske modeller i sosialt arbeid
Interaksjonistiske modeller er et samlebegrep der selve samhandlingen mellom mennesker står sentralt. Det er menneskenes tolkninger og forståelser som er i fokus. Dette kan ses i et humanistisk perspektiv hvor det sentrale er å sette mennesket eller klienten i fokus, noe som er en sentral del av det allmenne verdigrunnlaget i sosialt arbeid (Hutchison & Oltedal, 2003).
Symbolsk interaksjonisme er en egen retning innenfor sosiologien som legger vekt på at symbol og språk er viktig i all menneskelig interaksjon. Her fokuseres det på interaksjonen mellom individ og samfunn mer enn personen eller samfunnet for seg. En oppfatter mennesket som meningssøkende og det blir derfor sentralt hvordan deltakerne i relasjonen tolker mening inn i handlingene (Hutchinson & Oltedal, 2003).
Symbolsk interaksjonisme er også preget av «pragmatisk» filosofi der man er opptatt av handlingsaspektet og hva som er nyttig. Det er menneskene som avgjør hva som skal gjelde som sosial kapital. Menneskesynet orienterer seg mot nåtiden og har fokus på at mennesket har evne til nyskapning og nyorientering. Mennesket er sosialt skapt og det vektlegges å få fatt i menneskets særegne opplevelse. Identitet oppfattes som noe vi forhandler om, noe som kan endres. For å få en tydelig identitet må det være samsvar mellom de «merkelappene» du setter på deg selv og de du får av andre. Man må derfor inngå i relasjoner for å ha en identitet. Det er heller ikke bestemt fra barndommen eller fra det ubevisste hvordan man handler – men selve interaksjonen med andre her og nå er med på utviklingen av selvet.
Interaksjonismen kan kritiseres for å ha for liten vekt på moralske spørsmål knyttet til for eksempel makt i situasjonen. Fokuset blir lagt på endringspotensialet i relasjonen, mens hva som er rett og galt kan bli for lite diskutert. Strukturell makt er vanskelig å forhandle seg bort fra når man utfører sosialt arbeid.
Å starte der den andre er
Et annet viktig prinsipp i veiledning er og «starte der den andre er». I dette ligger det at man skal forsøke å forstå den andre – hva er dens problem, hvem er involvert og hvordan kan en tenke seg saken løst? Man må sette seg inn i den andres sted, selv om man aldri helt kan forstå når man ikke er den andre. Det er derfor avgjørende at det arbeidet som gjøres bør resultere i at også den andre opplever seg forstått (Levin, 2004). Søren Kierkegaard var opptatt av det samme for mer enn 150 år siden: «.. først og fremst passe på at finde ham der, hvor han er og begynde der. Dette er hemmeligheten i al hjælpekunst. For i sanhed at kunde hjælpe et annet menneske, må jeg forstå mer end han, men først og fremst forstå det han forstår» (ibid). Han anbefaler altså ikke bare å være der den andre er, men også forsøke å forstå mer enn den andre. Dette er ikke ukomplisert da det ligger elementer av både respekt og ydmykelse i hjelpekunsten. Det er et mål at det å gi hjelp ikke skal være en ovenfra og ned-holdning, men om man formidler å vite mer enn personen selv så kan det oppleves slik. Undersøkelser som Levin henviser til viser at sosialarbeidere omformulerer «å starte der den andre er» med uttrykk som «ta klienten på alvor» eller «å komme i posisjon». Å «starte der den andre er» kan derimot fort fremstå som ideologi heller enn som realitet. Resultatet kan bli at sosialarbeideren feiltolker relasjonen til klienten for at denne skal stemme med teorien. Problemet kan være at arbeideren i for liten grad blir oppfordret til å se etter de potensielle konfliktene mellom klient og sosialarbeider. Retningen har også vært opptatt av mikrosituasjoner og forståelsen av disse. Dette kan føre til at man kan miste de større linjene og mønstrene i situasjonen.
«Det gamle» og «det nye» barnevernet
Barnevernet ble etablert som offentlig virksomhet i Norge ved innføring av vergerådsloven i 1896. Bakgrunnen for innføringen var en samfunnsmessig uro på grunn av økende ungdomskriminalitet. Vergerådsloven ble avløst av Lov om barnevern i 1953 som igjen ble til Lov om barneverntjenester i 1992. Tidligere ble hensynet til allmennheten og behovet for utviklingen av et sivilisert samfunn fremhevet, mens de siste tiår har hatt mer fokus på individets livsprosjekt. Forestillingene om hva som skaper en god barndom har forandret seg og flere forhold som tidligere ble ansatt som gyldige er ikke lenger i samme grad legitime grunner til intervensjon. Barnevern inngår likevel i det ansvar felleskapet må ta for å skape og opprettholde et godt samfunn, og den praksis som blir benyttet må ha legitimitet blant samfunnsborgerne. Barnevernet arbeider på vegne av felleskapet, selv om «det gode samfunn» og «det gode liv» ikke kan bestemmes en gang for alle. Lovene og tilslutningen til praksis endres med tiden. Marthinsen hevder at ved å foregå i privatsfæren unndrar feltet seg på et vis forskningen, han skriver at tilgangen til praksisfeltet stenges av den samme beskyttelsen som barnevernet trer gjennom med sin virksomhet (Marthinsen, 2003).
De siste tiårene har et nytt barnevern vokst fram, delvis forårsaket av at vi ser annerledes på en del forhold angående barndom og sosialisering, men også som et resultat av de vilkår sosialt arbeid utøves under (Marthinsen, 2003). Man kan si at barnevernet i dag har fokus på barnet i familien og arbeid med familien. Tidligere handlet det mer om hvorvidt man skulle ta behandlende innsats overfor barn og foreldre, men dette førte ikke til noen dramatisk forandring i praksis. I 1966 gikk kun 2 % av barnevernets midler til forebyggende tiltak. Det som kan sies å ligne mest på forebyggende innsats på 1960-tallet var tilsyn utført av personer som ble betalt a barnevernet til å følge med familien, gjerne helsesøstre eller nemndmedlemmer. Midt på 70-tallet kan man se en fremvekst av blant annet ungdomstiltak, klubber, utekontakt og lignende i Midt-Norge. Det meste av dette foregikk utenfor barnevernets regi. Norge får en egen barnelov og tar opp den internasjonale barnekonvensjonen.
Livsområder som kategorier for innsats
Når jeg skal se på hva som inngår i sosialt arbeid har jeg valgt å se nærmere på det som kalles livsområder. Begrepet blir referert til i mange offentlige dokumenter, men da gjerne som en generell beskrivelse av typen «hjelp på flere livsområder». Jeg vil benytte betegnelsen livsområder for å kunne beskrive på hvilke deler av livet tiltaket råd og veiledning kan benyttes. Begrepet livsområder inngår også i mine hjelpespørsmål opp mot problemstillingen og jeg vil her forsøke å gi en presentasjon av hva begrepet kan bestå i.
Gunnhild Vist og hennes kolleger presenterer i sin rapport en oversikt over aktuelle livsområder som kan kartlegges i forbindelse med kontakt med NAV (Vist, Marthinsen, Aasen, & Wold, 2010). Disse livsområdene er en omarbeidelse av Common Assessment Framework (CAF). CAF er utviklet innen barnevernfeltet i Storbritannia og utgjør et standardisert verktøy for kartlegging av barn, unge og deres familier sin situasjon. Det er utviklet som del av en kvalitetssikring av førstelinjetjenestene i barnevernfeltet. Vist og kolleger benyttet CAF som utgangspunkt for sitt arbeid, og kom opp med elleve livsområder de ønsket å bruke i sin kartlegging. Disse er
- Familiesituasjon
- sosiale relasjoner og nettverk
- inntekt – økonomi
- bosituasjon
- arbeid og skolegang
- fysisk og psykisk helse
- identitet
- selvhjelpsfunksjoner
- aktiviteter/ interesser/ hobbyer
- erfaringer og forventinger til hjelpesystemet
- ressurser i nærområdet.
Kategorien familiesituasjon inkluderer familie og familienettverk, eventuelle barns situasjon, eventuell kontakt med hjelpeapparatet, eventuelle tiltak i forhold til andre familiemedlemmer og hjelpebehov i forhold til barna. Sosiale relasjoner og nettverk er et annet livsområde, for noen kan sosiale relasjoner utenfor familien ha stor betydning, mens andre kan ha manglende nettverk som får betydning for deres situasjon. Det tredje området er kalt inntekt – økonomi og vil selvsagt kunne påvirke hvordan foreldrene har det, det samme gjelder bosituasjon. Når det gjelder arbeid og skolegang vil det være viktig å få tak i ulike perspektiv/tidshorisonter avhengig av hvilke tekst det skal inn i. I en kartlegging vil historikk rundt klientens arbeid, skolegang og læringserfaringer bli relevante. I planer derimot kan her og nå perspektiv være mer hensiktsmessig, samt fokus på hva som skal skje framover. Helse: fysisk, psykisk rus er et annet livsområde som bør kartlegges. Om en kjenner til diagnoser som kan være av betydning for arbeidet kan dette noteres, men en skal være forsiktig med å bruke diagnosebegrep om en selv ikke har medisinsk kompetanse til å stille dem. Identitet handler blant annet om sosial framtreden. Dette omhandler det inntrykket en person gir i møte med andre, hvordan personen oppleves i møte med andre. Det inkluderer også selvfølelse, selvbilde, følelsesmessig og sosial situasjon, privat og i forhold til andre, oppførsel og atferd i hverdagen og kommunikasjonsferdigheter/evner. Selvhjelpsfunksjoner omhandler egenomsorgsfunksjoner, eller ADL funksjoner. Dette livsområdet skal også inkludere en persons evne til å ivareta seg selv i forhold til andre, for eksempel ved å sette grenser samt evne til og ivareta seg selv og andre. Aktiviteter/ interesser og hobbyer er et eget felt. Klientens erfaringer med og forventninger til hjelpesystemet kan gi oss informasjon som kan være viktig i det videre arbeidet. Klientens strategier for å mestre egen situasjon står sentralt, samt klientens holdninger til hjelpesystemet. Den siste kategorien er ressurser i nærområdet som omhandler hvilke muligheter og begrensninger som ligger i klientens nærmiljø.
Denne inndelingen i livsområder er nyttig når jeg senere skal vurdere hvilke områder av livet som kan omfattes av hjelpetiltaket råd og veiledning. En slik kategorisering kan også hjelpe oss å få en bedre oversikt over arbeidet. Ved at man benytter livsområder som kategorier for innsats så tror jeg arbeidet kan bli mer systematisk og forståelig, både for familiene og for veilederne. Foreldrene kan for eksempel selv vise til hvilke livsområder de strever på, og man får dermed også en bedre kvalitetssikring av brukermedvirkning.
Både det filosofiske bakteppet og de ulike teoriene jeg har valgt å benytte meg av har preget hvilket fokus jeg har i denne oppgaven. Hvis jeg hadde valgt et annet ståsted så ville jeg ganske sikkert ha gjort andre funn. Fenomenologien har styrt oppgaven på den måten at jeg har lett etter hver enkelt sin opplevelse av råd og veiledning. Mitt fokus på språk og makt i barnevernet har gjort at ord og uttrykk har vært av betydning, hvorfor informantene bruker de ordene de gjør ble interessant. Sosialt arbeid har bidratt med mange interessante innfallsvinkler for å finne ut hva råd og veiledning dreier seg om, og livsområdetenkning har hjulpet meg med kategorisering av innsatsområder. I neste kapittel vil jeg se nærmere på hva råd og veiledning er, eller kan være. For å kunne komme frem til hva som mangler av kunnskap på feltet så er det viktig å se på hva andre har sagt om fenomenet.
3. Hva er råd? Og hva er veiledning?
I dette kapittelet vil jeg se nærmere på begrepet råd og veiledning, både slik det blir benyttet i barnevernsfeltet, men også med en mer generell definisjon av rådgivning og veiledning. Jeg har valgt å skille mellom det jeg har kalt systemtiltaket råd og veiledning og praksisen råd og veiledning. Dette har jeg gjort fordi jeg så at hjelpetiltaket har flere nivå og flere betydninger ut fra hvilket perspektiv man ser det fra. Systemtiltaket omhandler hjelpetiltakets posisjon og betydning i systemet og i barnevernsfeltet. Råd og veiledning som praksis viser til den praktiske utførelsen av tiltaket utført av veilederne. Den siste kategorien vil bli mest vektlagt, men systemperspektivet vil også bli berørt.
I min søken etter informasjon omkring råd og veiledning var det vanskelig å finne teorier som tar for seg begge begrepene – både råd og veiledning. Jeg valgte derfor å skille begrepene i første del av dette kapittelet. Jeg har brukt mest tid på å studere hva som inngår i begrepet veiledning, da jeg mener at dette er den mest faglig utfordrende delen av arbeidet med å gi råd og veiledning. Det vil fremgå av teksten at jeg sidestiller foreldreveiledning og tiltaket råd og veiledning. I praksis er nok dette litt søkt i og med at begrepet foreldreveiledning henspiller på en frivillig prosess hvor veisøker eier problemet/ problemene. I barnevernstiltaket råd og veiledning vil det være et press som gjør at tiltaket ikke alltid oppleves som frivillig. Jeg velger likevel å sidestille begrepene på grunn av at foreldreveiledning er det nærmeste jeg kommer en definisjon på hva råd og veiledning er. Jeg beskriver kun kort hva rådgivning går ut på.
I utgangspunktet hadde jeg et ønske om å se på statistikk omkring råd og veiledning i flere nordiske land da jeg gjorde forarbeid til denne oppgaven. Dette viste seg å være vanskelig i og med at de ulike landene hadde forskjellige navn på kategorier for statistisk måling. Det vil si at tiltaket «råd og veiledning» kan forsvinne i andre land sine kategorier, eller de har fått navn som ikke er gjenkjennbare for meg. Jeg har forsøkt å søke opp slik statistikk både i Sverige og Danmark, men det var ikke så lett å skille ut hva som var råd og veiledning og hva som var andre tiltak. Jeg har derfor valgt å konsentrere meg mest om forskning og statistikk fra Norge i denne oversikten.
Systemtiltaket råd og veiledning
Når det gjelder den landsdekkende barnevernsstatistikkens redegjørelse for tiltak og problemtyper, ser datagrunnlaget ut til å ha fått stadig større svakheter forårsaket av problemene med å lese av den utviklingen som har vært. Det har vært en mangel på egnede kategorier for registrering av virksomheten, noe som har ført til en økt bruk av kategorien «annet». Denne kategorien ble oppgitt som begrunnelse for over 1/3 av alle tiltak iverksatt i år 2000. I 2002 innarbeides nye kategorier som åpner for å registrere ulike former for familiearbeid. Dette ble gjort i et forsøk på å redusere bruken av «annet». Noen av disse er skolefritidsordning, poliklinisk psykiatrisk behandling, MST og foreldreopplæring. (Marthinsen, 2003).
Barnevernstiltaket råd og veiledning ble innført som egen kategori i 2007 for rapportering fra kommunene til SSB. Det betyr ikke at råd og veiledning ikke ble benyttet tidligere, men at tiltaket skjulte seg under andre overskrifter slik som hjemkonsulent, tilsyn i hjemmet eller i kategorien «andre tiltak». Nærmere 50.000 barn og unge mottok i 2010 tiltak fra barneverntjenesten i Norge. De fleste av disse mottok hjelpetiltak i hjemmet. Norge har dermed et mer omfattende tiltaksapparat innenfor barnevernet enn land det er naturlig å sammenligne seg med (Clifford, 2006). Noe av forklaringen kan ligge i at slike tiltak blir registrert under sosiale tjenester i mange andre land. Foreldre som mottar hjelpetiltak er utsatt på flere områder hvis man sammenlikner med befolkningen for øvrig. De har dårligere utdanning, tilknytning til arbeidslivet, inntekt og helse enn andre. Kojan har sett på om den store økningen av klienter i barnevernet kan ha medført at det er større innslag av barn og familier med middelklassebakgrunn enn fra andre klasselag i samfunnet (2011). Den sterke økningen kan også ses i sammenheng med innføringen av ny barnevernlov i 1993 hvor målet var å fremstå mer som en hjelpetjeneste. Det kan på bakgrunn av dette stilles spørsmålstegn ved om flere av familiene heller burde hatt hjelp fra andre deler av hjelpeapparatet.
I kategorien hjelpetiltak er råd og veiledning det mest brukte tiltaket. Det har i følge barnevernsstatistikken økt sterkt i omfang etter at det ble innført i statistikken i 2007 (Øien, Clifford, & Gustavsen, 2010). I løpet av 2010 gjaldt dette mer enn hvert tredje barn med hjelpetiltak. I Danmark er de vanligste hjelpetiltakene «hjemme-hos», «aflastning», «fast kontaktperson» og «familiebehandling» i 2004. I Sverige kalles hjelpetiltak i hjemmet «öppenvårdsinstats» og kontaktperson/- familie var det mest brukte tiltaket samme året (Kristoffersen, Sverdrup, Haaland, & Andresen, 2006). I 2011 ligger råd og veiledning på toppen av statistikken over alle tiltak satt inn av barneverntjenesten. Man kan tydelig se at de evidensbaserte tiltakene er små i omfang sammenlignet med råd og veiledning. Tabellen under viser antall vedtak fordelt på ulike metoder i perioden 2007-2011:
Tabell 1 Antall vedtak i perioden 2007 – 2011, gjelder råd og veiledning, MST og PMTO
2007 2008 2009 2010 2011
Råd og veiledning: 3 148 9 544 13 894 17 021 19 594
MST: 767 702 718 770 848
PMTO: 688 915 986 1 118 1 067
(SSB, 2012b).
Kvello bemerker også at det er gjort lite forskning omkring hjelpetiltak mot omsorgssvikt. Han nevner at det finnes flere modeller for hjemmebesøk hos risikofamilier for å forhindre omsorgssvikt, vold og mishandling av barn. Effekten av disse er derimot dårlig studert. Men generelt kan man si at programmer som består av flere hjemmebesøk er mer effektive enn de som består av få. Det kan synes som om to hjemmebesøk per måned gir en liten, men positiv effekt. Tre hjemmebesøk ser ut til å være et minimum av intensitet for å skape endringer hos familiene (Kvello, 2010).
Jeg har i min søken etter forskning på råd og veiledning funnet én mastergradsavhandling som tar for seg temaet her hjemme. Den er skrevet av Hildegunn Garvoll i 2013 og er hennes mastergrad i flerkulturelt arbeid med barn og unge fra Høyskolen i Telemark. Oppgaven heter «Råd og veiledning i barnevernstjenesten. Et «rusle-tusle» tiltak?» og tar for seg noen av de samme forskningsspørsmålene som meg. Konklusjonene i denne avhandlingen var blant annet:
«Formålet med råd og veiledningstiltaket varierer i både innhold og målgruppe. Det er ingen råd og veiledningssak som kan betegnes som typisk. Saksbehandler har samtaler og oppfølging av ungdom eller foreldre og barn. Miljøterapeuter eller tiltakskonsulenter i egne organiserte team påtar seg oppdraget på vegne av saksbehandleren. Formålet kan være definert som et foreldrestøttene eller myndiggjørende tiltak» (Garvoll, 2013).
Hun påpeker også at det er et paradoks at råd og veiledning som er så omfattende og en viktig del av barneverntjenestens arbeid, nærmest fremstår som usynlig. Arbeidet foregår i et «tussmørke» hvor evidensbaserte metoder får det meste av faglig oppmerksomhet.
Familiene
Hva slags utfordringer har familier som mottar hjelpetiltak i dagens Norge? Det er forskningsmessig sterkt belegg for at foreldre til barn og unge som får tiltak fra barnevernet er marginaliserte i forhold til befolkningen som helhet på sentrale områder som utdanning, tilknytning til arbeidslivet, inntektsforhold og helse. Enkelte har imidlertid pekt på at den store økningen av klienter i barnevernet kan ha medført at målgruppen har blitt mer uensartet, med et større innslag av barn og familier med middelklassebakgrunn (Kojan, 2011; Øyen mfl., 2010). Flere studier er nødvendig for å belyse dette nærmere.
Marthinsen har sett på hva som skal til for at barnevernet setter inn tiltak i en familie. I sin avhandling «Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern» har han laget en inndeling av barnevernsklientene som det kan være nyttig å se på i denne sammenhengen (2003). Han skiller mellom «det klart ulovlige», «uakseptable væremåter», «ikke-anerkjente væremåter» og «forandringsaktuelle, men ikke- fordømte væremåter».
Det klart ulovlige mener Marthinsen det er en slags enighet om hva innebærer i barnevernssammenheng. I denne kategorien inngår seksuelle overgrep av barn, vold, grov vanskjøtsel, rusmisbruk og kronisk alvorlig psykiatrisk lidelse hos foreldre. Barnet blir ofte betraktet som et offer i disse tilfellene. Disse er også hovedårsaker til omsorgsovertakelser i barnevernet. Marthinsen påpeker at det likevel ikke er enkelt å vurdere hva som er det klart ulovlige. Nyere forskning viser at barnevernet har flyttet mye av sitt fokus på ytre nød og fattigdom til psykiske problemer hos foreldre og barn. Barna kan ha opplevd psykisk omsorgssvikt med det resultat at de ikke har fått mulighet til å knytte positive bånd til sine omsorgspersoner. Dette byr på utfordringer når det gjelder å gi barna rett hjelp til rett tid, mange barn lider ofte unødig lenge på grunn av at foreldrevernet ofte går foran barnevernet.
Uakseptable væremåter innebærer at om det er mistanke om slike forhold, eller de oppdages eller erkjennes i samtaler med barn eller foreldre, så formidles det klart at slike handlinger og væremåter ikke må forekomme» (Marthinsen, 2003 s 393). Gjentakelser av slike handlinger vil få konsekvenser for vurderingen av deres omsorgsevne og eksempler på dette er tyveri fra barna, uakseptable prioriteringer, overdreven alkoholbruk med barn til stede, bruk av pornografi med barn tilstede, at foreldrene påfører barnet lav selvfølelse ved å rakke ned på det og ha en negativ holdning til barnet eller at barnet ikke får nødvendig omsorg og følelsesmessig varme.
Ikke-anerkjente væremåter kan for eksempel være at foreldrene ikke prioritere avtalene med sosialarbeideren eller ikke følger opp sosiale arrangement på skole og barnehage. Også manglende interesse for og engasjement i sine barn er en vanlig ikke-anerkjent væremåte, samt kriminalitet eller andre umoralske handlinger. Sosialarbeideren kan her stimulere til aktiviteter de mener gir positive effekter gjennom for eksempel motivasjonsarbeid.
Forandringsaktuelle- men ikke-fordømte væremåter innebærer for eksempel og ikke lage frokost til barna, ikke følge opp fritidsaktiviteter, lite rutiner i hverdagen. Det kan også gå på at foreldrene bruker for høy stemme, truer og banner overfor barna. Dette er informasjon som sjelden kommer fra familien selv, det er her «nabomeldingene» kommer inn (Marthinsen, 2003). En utfordring for sosialarbeideren kan være når barna har knyttet seg sterkt til personer som mor ikke vil ha mer med å gjøre. Dette kan også gjelde barnas far.
Effekten
Forskning på virkningen av hjelpetiltakene er ikke stor. I prop 106 L (2012-2013) fra Regjeringen slås det fast at:
«Vi har i dag ikke nok kunnskap om og i hvilken grad hjelpetiltakene virker. Barneverntjenesten møter barn og familier med svært ulike problemer. Det er derfor ikke alltid like lett å sette inn tiltak som bidrar til de nødvendige endringene i barnets liv.» (“Prop 106 L. Endringer i barnevernloven,” 2013).
Stang (2007) og Christiansen (2008) har sett litt på formålet med hjelpetiltakene, men det er generelt lite forskning på feltet. Hvis målene for råd og veiledning i det hele tatt er nevnt er det gjerne generelle formuleringer omkring hvor vidt det er snakk om endringstiltak eller kompenserende tiltak.
Rapporten «Hjelpetiltak i barnevernet – virker de?» er skrevet på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet og ble sluttført i 2006 (Kristoffersen et al., 2006). Bakgrunnen for prosjektet er et ønske om å få oversikt over forskning fra Norden og andre aktuelle land i forhold til tiltak i og utenfor hjemmet som kan iverksettes etter barnevernloven § 4-4. Rapporten påpeker at det på dette tidspunktet foreligger mange studier om effekter av bruk av fosterhjem og institusjoner, men at det er gjort lite forskning på individtilpassete hjelpetiltak. Familie og nettverksorienterte tiltak og metoder er bedre kartlagt, som for eksempel Marte Meo, DuÅ (Webster Stratton), PMTO og MST. Hjelpetiltakene er i følge forfatterne kjernen i norsk barnevernvirksomhet etter lovendringen i 1992. De anvendes hyppig, og det er forsket lite på virkningen av dem. I dag ser det paradoksalt nok ut til å foregå minst forskning på de tiltaksformene som er mest brukt og mest forskning på tiltak som er lite benyttet.
Barneverntjenesten i Kristiansand har utviklet et omfattende system for evaluering i enkeltsaker, for å få tak i hva som virker i de ulike tiltakene. I dette systemet inngår både kvantitativ og kvalitativ evaluering. Dette for å få tak i om det er noe i relasjonen mellom kurator og klient som fikk en positiv eller negativ innvirkning for barnet og/ eller familien.
Det blir i Gjedrems artikkel «Betraktninger om teori og praksis fra et barneverntjenesteperspektiv» (2008) påpekt at det ikke alltid er de manualbaserte metodene som gir den beste hjelpen, noe også den siste evalueringsrapporten fra NTNU om Barne- og familietjenesten viser (Berg et al., 2012). Her blir tiltaket «råd og veiledning» godt evaluert av foreldrene som deltok i undersøkelsen. RKBU Vest, Uni Helse og NOVA har startet et prosjekt som skal gi mer presis kunnskap om hvem som mottar barnevernets hjelpetiltak, hva tiltakene faktisk består i, hva tiltakene skal oppnå og hvordan virkningen av dem vurderes, også samfunnsøkonomisk. Den skal også blant annet gi innsikt i hvordan barneverntjenesten arbeider med hjelpetiltakene og hvordan de evalueres. Arbeidet er ennå ikke avsluttet.
Utenlandske studier viser at systematiske foreldreveiledningstiltak alene har stor positiv effekt på barns sosiale og atferdsrelaterte problematikk hvis barnet er under 8-9 år. Når barna blir eldre har disiplinproblemer på skolen, i vennemiljøet og på andre arenaer blitt så store at foreldreveiledningstiltak alene ikke strekker til. Dette er et argument for å sette inn hjelp tidlig, det er da man har størst mulighet til å endre et vanskelig relasjonsmønster mellom barn og foreldre (Drugli & Lichtwarck, 1998).
I 2012 startet et nytt treårig forskningsprosjekt om hjelpetiltak i barnevernet, igangsatt av Bufdir på vegne av departementet. Formålet er å gi mer presis kunnskap om hvem som mottar barnevernets hjelpetiltak, hva tiltakene består i, hva tiltakene skal oppnå og hvordan virkningen av dem vurderes. Prosjektet skal også gi innsikt i hvordan barneverntjenesten arbeider med hjelpetiltakene, med vekt på evaluering. Beskrivelser av hjelpetiltakene og analyser av sammenhengen mellom dem skal også bidra til å identifisere sentrale faktorer som skal styrke kvaliteten på eksisterende tiltak og utvikle nye. Prosjektet skal bidra til at begreper og kategorier som beskriver hjelpetiltak blir mer dekkende for innhold, praksis og formål. Forskningsinnsatsen vil gi økt kunnskap om virkninger av ulike hjelpetiltak.
Praksisen råd og veiledning
I boka «Foreldrearbeid- med barnet i fokus?» (Drugli & Lichtwarck, 1998) defineres foreldreveiledning til å handle om «prosessorientert og systematisk oppfølging av foreldre med den hensikt å støtte opp under relasjonen mellom foreldrene og barnet». De skriver at foreldreveiledning kan iverksettes på ulike måter, med bruk av ulike metoder og tiltak, men det som kjennetegner denne formen for veiledning er at den profesjonelle inngår i et aktivt forhold til familien. Målet er å utvikle og endre foreldre- barn-relasjonen og at arbeidet er prosessorientert. Utgangspunktet er at foreldrene vil sine barn det beste og at barna bør få vokse opp med sine foreldre.
For å kunne bidra til å fremme endring i foreldre-barn – relasjonen er det en forutsetning at den profesjonelle er i stand til å etablere et forhold til foreldrene som er preget av åpenhet og tillit (Drugli & Lichtwarck, 1998). Foreldrene må være positive til samarbeidet og den profesjonelle må ha en positiv og velvillig holdning til familien. Det er viktig å ha tro på dem og deres utviklingspotensiale, hvis denne mangler vil man med stor sannsynlighet ikke bli noen god hjelper for familien.
Foreldreveiledning tar utgangspunkt i familiens ståsted og gir bistand til det de selv opplever at de behøver støtte til. Det er altså ikke den profesjonelle som skal definere hva som bør endres på.
«Den profesjonelle skal innta en forholdsvis tilbaketrukket posisjon og være guide, veiviser, den som bekrefter fremskritt og den som innen rimelighetens grenser utløser og opprettholder foreldrenes energi og motivasjon» (Drugli & Lichtwarck, 1998 s 99)
Familien skal etter hvert bli minst mulig avhengig av den profesjonelle. Forfatterne trekker frem at det er viktig å ha et tolerant syn på hva som ser god omsorg for barn når man driver foreldreveiledning, de poengterer at mye er godt nok. Man må derfor ha stor respekt for ulikhet, «det skal ikke bare være «middelklasseomsorg» som skal vurderes som tilstrekkelig» (Drugli & Lichtwarck, 1998 s 97). Barnets trivsel og utvikling skal være indikatorer på om barnet får den omsorgen det trenger.
I Fafo-rapporten «Bare fantasien setter grenser?» oppgir de kommunale respondentene at hjelpetiltaket råd og veiledning særlig skal «stimulere til omsorgsansvar og styrke foreldrerollen». Hjelpen gis noen steder av saksbehandlere i barnevernstjenesten og andre steder av eksterne veiledere med spesialkompetanse. I mange tilfeller ser det ut som veiledningen foregår i hjemmet. Beskrivelser av oppgavene som ligger i råd og veiledning er blant annet samtaler omkring konkrete problemstillinger, temaveiledning, systematisk/ metodisk veiledning med tanke på endring og samtaler med barn ut fra behov (Gjerustad et al., 2006).
Rådgivning
I barnevernet velger man ofte å slå sammen veiledning og rådgivning til en kategori. Men hva skiller egentlig veiledning fra rådgivning? Skillet viser seg å være litt uklart, men man kan si at rådgivning handler om det å gi råd. Rådgivning er forskjellig fra veiledning fordi veiledning innebærer at den som veiledes selv oppdager hva det skal arbeides med. Når man rådgir noen så forteller man dem hva de skal tenke og gjøre, noe som innebærer at muligheten for selv å oppdage blir redusert (Tveiten, 2013). Veiledningsprosessen vil likevel innebære rådgivning i større eller mindre grad. Den som veiledes kan ha behov for råd, men disse kan gis slik at det kan legges til rette for at fokuspersonene selv kan oppdage. Dersom rådgivning innebærer å fortelle noen hva de selv mener den andre skal gjøre eller tenke innebærer det en tanke om at jeg vet best og jeg vet hva som er best for deg. I veiledning er det vesentlig at «den vet best hvor skoen trykker som har den på.»
Når den profesjonelle i en relasjon vil føre en annen mot et bestemt sted formidler han et råd eller et tiltak. Den profesjonelle kan ikke sette det i verk, den andre bestemmer om han vil følge rådet eller ikke. Det vil si at å formidle et råd krever minst to personer, en som gir råd og en som tar imot rådet eller avviser det. Mellom rådgiver og mottaker skjer det forhandlinger om hva situasjonen handler om. Klient og sosialarbeider kan for eksempel ha ulike interesser og ulike prosjekt de vil oppnå. Sosialarbeideren vil kanskje få klienten til å gjøre noe med sin egen situasjon, mens det er personen selv som må iverksette tiltak for at noe skal skje. Dersom valget om å ta rådet for eksempel blir indirekte koblet opp mot fordeling av penger, kan det by på problemer. Dette kan føre til et press for klienten som føler han eller hun må følge rådet selv om det ikke føles riktig (Oltedal, 2004).
Veiledning
Fenomenet veiledning har opptatt mennesker i mange tusen år. Filosofen Sokrates snakket allerede i antikken om jordmorkunst og Heraklits «Panta rhei» (alt flyter) kan fortsatt være relevant for veiledningsfeltet. Definisjoner av veiledning og betydningen av ordet bestemmes i praksis i stor grad av den sammenhengen veiledningen foregår i og av forståelseshorisonten til den som gir begrepet innhold. I de senere årenes litteratur om veiledning kan man se at veiledning kan defineres som kvalifisering, en form for undervisning, opplæringsvirksomhet, assistanse i eget læringsstrev, læring og utvikling, utdanningsprosess, som hjelp eller som å legge til rette for læring og utvikling eller forandring og profesjonell læreprosess med profesjonell støtte (Tveiten, 2013). Det finnes mange flere definisjoner, men felles for dem er at de vektlegger læringsprosessen og det relasjonelle aspektet sterkt. I tillegg er det den lærende selv som er i fokus og veiledningen innebærer en form for samarbeid eller samspill. Tveiten definerer veiledning som; «en formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess som har til hensikt at fokuspersonens mestringskompetanse styrkes gjennom en dialog basert på kunnskap og humanistiske verdier» (2013 s 21).
Relasjonskompetanse
Relasjonell kunnskap er sterkt vektlagt i litteraturen om sosialt arbeid og står sentralt i de fleste sosialfaglige utdannelsene. Kompetansen utøves og opparbeides i direkte arbeid med klientene. Sosialarbeideren forholder seg ikke kun til saken, men også til følelser, forventninger og makt i relasjonen. Relasjonskompetanse er det som gjør at vi får kontakt og kan samhandle. Relasjonene i en veiledningssamtale vil bære preg av inkludering og respekt for hverandres forskjellighet. Samtalen vil være asymmetrisk fordi den ene parten har fått en spesiell oppgave og et spesielt ansvar. Veilederen har ofte en formell veiledningskompetanse som er med på å gjøre veiledningsforholdet profesjonelt. For at veiledningen skal føre til læring og vekst må den profesjonelle bidra til samtalen på en slik måte at utvikling er mulig (Eide, Grelland, Kristiansen, Sævareid, & Aasland, 2008).
Spurkeland skriver om det han kaller A-faktor når han snakker om relasjonskompetanse hos ledere (2012). Selv om boken hans i all hovedsak omhandler ledelse så tenker jeg at mye av det man gjør i tiltaket råd og veiledning krever gode lederegenskaper. A står for aksept og kan svinge noe med jobbhendelser, miljøforhold og lederens egen atferd. Men A- faktoren er mye dypere og mer fundamental enn overflatebehandling, hovedkomponentene er tillit og følelsesmessig nærhet. Forfatteren sier: «Stundom lurer jeg på om det kan handle om kjærlighet. I alle fall har det med godhetsfølelser mellom samarbeidende mennesker å gjøre» (Spurkeland, 2012, s 14).
Spurkeland redegjør for noen dimensjoner som utgjør relasjonskompetanse . Disse er menneskeinteresse, tillit, dialogferdigheter, tilbakemelding, relasjonsbygging, synlighet, utvikling, kreativitet, konflikthåndtering, emosjonell modenhet, humor, prestasjonshjelp og resultatorientering. Jeg vil her beskrive noen av disse litt mer inngående.
Tillit er bærebjelken i alle relasjoner, den er en følelse som utvikles gjennom personlige erfaringer og bygges ved repeterte tillitvekkende handlinger. Det kan sies å være en positiv forventning om at en person vil innfri og ikke sabotere interpersonlige opplevelser i en relasjon. Den er emosjonell og kan ikke beskrives eksakt. Vi kan kjenne verdien av begrepet, men språket vårt dekker ikke helt innholdet (Spurkeland, 2012). I positivt opplevde avhengighetsforhold vil tillit bli et resultat av interaksjoner og gjensidige nytteopplevelser. Likevel vet vi at tillit ikke kan være annet enn et enkelt menneskes opplevelse, og at det ikke alltid er et gjensidig forhold. Slik sett kan man kanskje si at tilliten i en relasjon ikke er god før begge parter opplever omtrent det samme. Et annet poeng er at tillit behøver bekreftelse og næring. Tilliten kan svinge og bli større eller mindre i en relasjon.
Tillit blir i Spurkelands bok splittet opp i fem dimensjoner; integritet, kompetanse, konsistens, lojalitet og åpenhet. I tillegg nevner han moral som avgjørende for å få tillit. Grunnlaget for tillit oppstår ved det første møtet mellom mennesker. Vi kan føle tillit eller mangel på tillit som en bevegelse mot varme eller kulde. Det avgjørende er om personen viser interesse for deg som menneske og individ.
Motivasjon inngår også i Spurkelands definisjon av relasjonskompetanse. Det finnes mange teorier og perspektiver omkring temaet og jeg har valgt å bruke en forfatter som har skrevet om motivasjonsarbeid innenfor sosialt arbeid. Det gjør at jeg får koblet sammen de to elementene motivasjon og veiledning. Motivasjon defineres av Revstedt som de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer, gir retning til og opprettholder atferd i ulike grader av intensitet for å oppnå et mål (2004). Hvis en person gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og denne aktiviteten er belønning nok i seg selv er det snakk om indre motivasjon. Ytre motivasjon er når personen gjør noe fordi han ønsker å oppnå en belønning eller et mål utenfor selve aktiviteten. Motivasjon kan også defineres som en menneskelig streben etter å leve så meningsfullt og selvrealisert som mulig (ibid). Med et meningsfullt og selvrealiserende liv mener Revstedt at man velger å ta ansvar for seg selv og selv skape sine muligheter. Dette er en ganske bred definisjon og er litt uhåndterlig i denne sammenhengen. Motivasjon i sosialt arbeid retter seg ofte mot noe mer konkret, at man for eksempel ønsker å få hjelp for sine problemer hos en terapeut eller for sitt rusmisbruk. Motivasjonsarbeid sikter ikke først og fremst på en ytre forandring av klientens atferd og livssituasjon. Det er en indre, følelsesmessig forandring som er ønskelig. Dette kan styrke klientens livskraft og føre til mindre destruktiv atferd. Dette kan imidlertid ta ganske lang tid. Det skal skje en indre forvandling som først i ettertid viser seg i ytre handlinger. Det vil si at en ikke er avhengig av en endring av klientens ytre livssituasjon for å bekrefte at han eller hun er motivert. Det er derfor mulig at klienten fortsetter å leve i en destruktiv ytre livssituasjon, men likevel være motivert for endring.
Motivasjonsarbeidets målsettinger kan være vanskelig å arbeide med i de organisasjonstyper hvor man finner flest motivasjonsarbeidere. Slike endringer kan ofte skje innen kort tid, mens klientens indre motivasjon er uendret. Det er ikke uvanlig at det er formulert målsettinger som omhandler ytre forandring av klienter. Slike målsettinger er av og til basert på en ansvarsmodell hvor det forutsettes at klienten har kapasitet til å velge konstruktive alternativer. Dette kan føre til en konfliktsituasjon mellom organisasjonens og utøverens egne målsettinger. Jo mer man forsøker å leve opp til organisasjonens ønsker jo større er risikoen for at man opplever arbeidet meningsløst. Det kan spesielt skje i arbeid med veldig destruktive klienter hvor man på den ene siden opplever negative tilbakemeldinger fra klienten og på den andre siden ikke lenger lever opp til organisasjonens mål. Hvis motivasjonsarbeideren derimot oppfatter at målet for arbeidet er en indre forandring av klienten kan man få større mulighet til å oppleve det som meningsfullt. Motivasjonsarbeidet har også en annen dimensjon. Hvis klientens positive kjerne forsterkes kan det føre til at en positiv forandringsprosess settes i gang og kanskje lever videre, selv om den profesjonelle forsvinner. Andre mennesker kan kanskje først etter flere år få øye på klientens forandring utenfra. Dette perspektivet på motivasjonsarbeid kan være særlig viktig hvis man kun har kontakt med klienten i en kort periode (ibid).
Et helhetlig menneskesyn bygger på humanistisk og eksistensialistisk filosofi og innebærer en grunnforståelse som sier at alt henger sammen med alt og at alt virker på alt. Å ha et helhetssyn på mennesket innebærer at kognitive aspekter, affektive aspekter og handlingsaspekter henger sammen og påvirker hverandre – at tanker, fornuft, følelser, kropp og handling henger sammen og påvirker hverandre (Tveiten, 2013). I barnevernssammenheng er det et ønske at det enkelte barnet hele tide tiden skal være i fokus. Alt som blir fokusert er imidlertid også alltid en del av en helhet. Derfor må barnet alltid ses i sammenheng med sine relasjoner i sitt sosiale nettverk, et nettverk som er bygd opp av familie, slekt, venner, skole og barnehage og i fritidsaktiviteter. Barnet må også ses i sammenheng med, og som en del av, de sosiale og økonomiske rammebetingelsene som finnes rundt barnet og dets familie (Nygren, 2002).
Veiledning er også en etisk handling og baserer seg i stor grad på faglig skjønn. Uansett hva slags veiledning det er snakk om dreier det seg om å hjelpe og ivareta et annet menneske. Man er ikke veileder for egen skyld, men for den andres. For å sikre seg mot en dårlig veiledning lager en ofte retningslinjer for veiledningen som skal sikre god ivaretakelse av mottakeren (Eide et al., 2008). Etikk kan forstås som systematisk refleksjon over spørsmål om rett og galt, godt og ondt i moralsk forstand, eller som moralens teoretiske grunnlag. Moral brukes om rett og galt, godt eller dårlig i praktisk handling. Etikk betyr altså refleksjon over moral (Tveiten, 2013).
Etisk refleksjon er derfor viktig i sosialt arbeid. Man kan ikke utelukkende opptre kritisk eller reflekterende, man må ta hensyn til de menneskene man står ansikt til ansikt med. Sosialarbeideren må gjøre valg og deres egne verdier vil ofte gjøre seg gjeldende. Compton og Galaway (2004) beskriver sentrale verdier når sosialarbeideren møter klienten. Disse innebærer å se klienten som et unikt menneske og ha respekt for klientens menneskeverd. Klienten har frihet til å ta egne valg, respekten for klientens selvbestemmelsesrett er viktig.
Faglig skjønn er beskrevet i «Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere» på denne måten:
«Helse- og sosialfaglig arbeid forutsetter evne til faglig og moralsk dømmekraft og utøvelse av skjønn. Dette gjelder ikke minst når utgangspunktet for å sette inn tiltak er basert på vurdering av behovene til et individ eller en gruppe. Å utøve skjønn er å kunne overveie ulike sider ved sammensatte og vanskelige situasjoner, og kunne avveie mellom ulike interesser og hensyn. Å kunne vurdere, foreta valg og fatte beslutninger som får følger for menneskers liv forutsetter evne til moralsk dømmekraft. Yrkesutøverne må kunne utvise dømmekraft som integrerer en faglig vurdering av den konkrete situasjonen med yrkesetiske verdier og holdninger. Slike overveielser krever ydmykhet, lydhørhet og mot. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere har ansvar for å drøfte etiske dilemmaer både med bruker/klient og med kolleger, og for å søke veiledning når en selv er i tvil.»
Makten sosialarbeidere representerer som statens medarbeidere er et tveegget sverd. På den ene siden kan det true fellesskapet ved å gi etter for klientens ønsker. På den andre siden kan de tvinge klientene ut i vanskelige situasjoner ved å stille vanskelig realiserbare krav eller ikke gi tilgang til den hjelpen som forvaltes (Marthinsen, 2003). Å utvise respekt og anerkjennelse har likevel alltid vært et sentralt fundament i sosialt arbeid. I Norge har sosialarbeiderne utviklet «Erklæring om etiske prinsipper i sosialt arbeid». Det første prinsippet handler om selvrealisering og beskriver at sosialt arbeid er basert på verdien av dette. Sosialt arbeids målsetting er å fremme enkeltmenneskers og gruppers evne til å mestre å kontrollere sine egne liv og til å ta vare på seg selv. Det neste prinsippet handler om frigjøring gjennom solidaritet. Det innebærer å arbeide for å frigjøre enkeltmennesker og grupper fra undertrykkelse og underpriviligerte situasjoner. Sosialt arbeid skal fremme likestilling, solidaritet og samhold, noe som innebærer å fremme kompenserende ressurser til mennesker som trenger det. Sosialarbeidere forventes å avsløre strukturer og systemer som bidrar til ulikheter, sosial urettferdighet og undertrykkelse. Det understrekes også at man har en særskilt plikt til å sørge for at rettigheter til barn blir ivaretatt. Sosialt arbeid er også basert på verdien av ikke-diskriminering, demokrati og menneskerettigheter.
De mest sentrale områder for etiske dilemmaer i sosialt arbeid er blant annet sosialarbeideres lojalitet i interessekonflikter, deres yrkesfunksjon som hjelper og kontrollør og konflikter mellom mål og midler. Når sosialarbeidere forventes å være lojale som offentlige tjenestepersoner i utøvelsen av offentlig kontroll av medborgere, plikter de å klargjøre hva en slik lojalitet innebærer av etiske problemer.
Veiledning dreier seg alltid om et annet menneske, og kvaliteten på veiledningen er derfor nær knyttet til etikk. Dårlig veiledning ivaretar eller hjelper ikke fokuspersonen, mens god veiledning gjør det. De verdier som ligger til grunn for veiledningen vil prege kvaliteten. Etikk handler om verdier, som kan defineres som «noe som betyr noe for meg», noe som indikerer at verdibegrepets innhold er høyst personlig. Man kan selv definere private verdier, mens yrkesmessig og profesjonelt bør være i samsvar med grunnleggende begreper innenfor faget og ut fra yrkesetiske retningslinjer.
Veiledningsbegrepet brukes i mange ulike sammenhenger og betydninger. Sannsynligvis har begrepet ulikt innhold i de ulike sammenhengene og det finnes neppe noen definisjon som dekker alle disse. Det som er viktig er derimot at når veiledning inngår i faglig virksomhet, må yrkesutøverne ha et faglig fundert innhold i begrepet (Tveiten, 2013). For at veiledning ikke skal bli tilfeldig må man vite hva man gjør, hvorfor og hvordan. Uten refleksjoner omkring dette kan praksisen bli etisk uforsvarlig, og makten som ligger til veilederen kan bli misbrukt. Veiledning kan derfor sies å være en etisk handling hvor veileder har en kompetanse som kan bidra til at mennesker forteller om seg selv, sine behov, muligheter og begrensninger. Det er viktig å være klar over at grensen til manipulering er nær. Veileders bevissthet omkring sitt etiske ansvar er derfor viktig.
Et paraplybegrep
Veiledning har flere grenseområder som jeg vil se litt nærmere på her. Man kan si at veiledning blir brukt som et slags «paraplybegrep» Det vil si at i veiledningsprosessen kan man se andre pedagogiske metoder, for eksempel informasjon, rådgivning, coaching og undervisning. Man kan også finne likhetstrekk med terapi, sjelesorg, vurdering av kompetanse, undervisning og ledelse (Tveiten, 2013). Det er viktig å være bevisst på at veiledning skiller seg fra disse metodene. Jeg ønsker her å se på de grenseområdene jeg tenker er mest relevant når det gjelder tiltaket «råd og veiledning» i barnevernssammenheng.
Det finnes fellestrekk mellom veiledning og terapi, men det er også klare forskjeller. Det de har felles er at «jeg-et» står i sentrum og at utvikling av affektiv kompetanse er et mål. Følelser, holdninger og verdier knyttet til egne erfaringer og opplevelser kan fokuseres i begge metodene. Forskjellene kan ses i for eksempel arbeid med foreldre, her er fokuset i veiledning foreldrerollen mens det i terapien er på opplevd eller definert problem eller et terapibehov for personen eller omgivelsene. Veiledning tilsikter å øke kvaliteten på praksis. Terapi tilsikter vanligvis behandling. Enkelte opplever at de har behov for terapi når de går til veiledning, og dette kan gi paralleller til at veiledning «gjør folk syke» (ibid). Det vil derimot være naturlig å tenke at terapibehovet var der i utgangspunktet, men at veiledningen fikk satt behovet i fokus. Veiledning kan i så måte for eksempel legge til rette for innsikt i behovet for å bearbeide barndomsopplevelser og få mot til å søke hjelp. Bearbeidelse av følelser vil kunne være en del av veiledningen, og noen vil kanskje si at dette er terapi. Forskjellen vil være at veilederen fokuserer på hvordan her- og –nå-situasjonen relatert til en funksjon kan bli bedre, mens terapeutens fokus vil være på hva som kan ha bidratt til vanskene på et tidligere tidspunkt i livet. Terapeutens ansvar er forskjellig fra veilederens, samt at kompetansen skiller seg fra hverandre på noen områder.
Veiledning og undervisning har klare likhetstrekk, begge metoder tar sikte på læring. Man kan likevel si at undervisning handler om å formidle kunnskap mens veiledning handler om at den som veiledes selv oppdager hva som skal læres. Det er et veilederansvar å vite når undervisning skal inngå i veiledningen. I veiledning er det fokuspersonen som bestemmer hva som skal være i fokus, mens undervisning ofte er lærerstyrt. I noen tilfeller kan veilederen ha stor kompetanse på tema og må da søke å holde egne kunnskaper og vurderinger tilbake. Dette gjøres for at den som veiledes skal være i fokus, ikke veilederen. Men hvis det oppdages at fokuspersonen behøver kunnskap for å komme videre i veiledningen kan det være hensiktsmessig at denne blir gitt. Man kan også si at refleksjon over egen praksis fører til ny kunnskap og i så måte kan ha likhetstrekk med undervisning.
Vurdering og evaluering er begreper som ofte brukes synonymt. Vurdering kan være en prosess der veileder samler opplysninger om fokuspersonen i den hensikt å bruke disse for å lære eller lære av. Evaluering innebærer å undersøke kvaliteten på noe, sette en verdi på noe eller vurdere noe. Man kan også evaluere læringsutbytte eller effektivitet. Vurdering i veiledningen kan gjøres bevisst ved at den som veiledes selv er aktiv, eller mer indirekte gjennom måten uttrykte erfaringer kommenteres på. Når vurdering er ubevisst, kan den som veiledes føle utrygghet med å reflektere over egen praksis. Men vurdering kan også legge til rette for forbedring eller brukes som verktøy for beslutninger. Vurderinger i veiledning bør være et samarbeid mellom fokuspersonen og veilederen, dette henger sammen når veiledningens mål er å styrke mestringskompetansen. Vurderingsaspektet bør være kjent i veiledningen slik at fokuspersonen forstår at dette ikke vil bli brukt mot en i neste omgang. Også veilederen kan møte utfordringer relatert til vurdering. Dersom veileder oppdager praksis som grenser til det etisk uforsvarlige, stilles veilederen overfor en utfordring. En måte å forholde seg til dette på er å legge til rette for at fokuspersonen selv oppdager sin dårlige praksis. Evaluering inngår også som en del av veiledningen. I barnevernssammenheng er dette aspektet tydelig, både underveis i veiledningsprosessen og ikke minst i etterkant. Evalueringen vil omhandle både fokuspersonens målsettinger for arbeidet, men også veileders egen innsats bør være gjenstand for evaluering.
Det er altså ikke så enkelt å få et entydig svar på hva råd og veiledning er. Det finnes mange definisjoner og ulike syn på innholdet. Relasjonsarbeid står sentralt i det meste av litteratur når det kommer til veiledning, det samme gjelder prinsippet om å «starte der den andre er». Når vi nå har sett på hva råd og veiledning er, eller kan være, så vil det være naturlig å gå over til selve undersøkelsen. I det neste kapittelet vil jeg derfor presentere hvilke metoder jeg benyttet meg av og hva jeg gjorde for å finne svar på mine forskningsspørsmål.
4. Hvilke metoder ble brukt, og hva ble gjort?
Når en skal starte prosessen med å innhente data til den empiriske delen av oppgaven er det viktig å tenke over hva slags metoder som vil være nyttig å bruke. Jeg visste at jeg ønsket å lage et kvalitativt design for å finne mer ut av hva råd og veiledning innebærer for hver enkelt informant, men også deres kollektive forståelse av hva de foretar seg. Jeg valgte derfor å gå for to metoder; en vignettstudie og et fokusgruppeintervju. Med denne fremgangsmåten måten håpet jeg å få vite både den enkeltes opplevelse og gruppas kollektive forståelse av hva råd og veiledning egentlig er.
I dette kapittelet vil jeg først gi en kort beskrivelse av hva kvalitativ metode er. Jeg vil deretter se litt på min bruk av kildetriangulering, og hva dette kan bære med seg av fordeler og ulemper. For å strukturere fremstillingen har jeg valgt å ta utgangspunkt i Kvale og Brinkmanns syv stadier i en intervjuundersøkelse (Kvale & Brinkmann, 2009). Disse er tematisering, planlegging, intervjusituasjon, transkribering, analyse, verifisering og rapportering. Jeg velger å fremstille tematiseringen av intervjuene felles, mens planlegging, intervjusituasjonen og transkriberingen hver for seg. Transkribering ble kun gjort etter fokusgruppeintervjuet. Analyse, verifisering og rapportering blir redegjort for i kapittel 5.
Til slutt i dette kapittelet vil jeg se nærmere på hva som kunne vært gjort annerledes i min gjennomføring av undersøkelsene. Metodekritikken er viktig for å belyse de fallgruvene som kan gjøre mine undersøkelser mindre valide og reliable. Listen er ikke uttømmende, men jeg har forsøkt å få med de elementene jeg mener har vært av størst betydning for kvaliteten på oppgaven.
Kvalitativ metode
Å forske kvalitativt innebærer og forsøke å forstå deltakernes perspektiv. En retter blikket mot menneskers hverdagshandlinger i sin naturlige kontekst. Forskerblikket blir selvsagt farget av forskerens teoretiske ståsted og teori på ulike nivå gir retning for arbeidet. Forskerens egne opplevelser og erfaringer påvirker forskningsfokuset. Det er nær sammenheng mellom forskerens teoretiske ståsted, spørsmål som blir stilt, metoden som blir valgt og materialet som blir samlet inn (Postholm, 2005).
Kvalitative forskere nærmer seg sin forskning med utgangspunkt i et paradigme eller et verdenssyn. Dette styrer og rettleder deres forskning. Forskeren er situert i aktiviteten, noe som innebærer at en er på forskningsfeltet og gjør denne virkeligheten synlig. En definisjon av kvalitativ forskning er en undersøkelse av menneskelige/ sosiale prosesser i deres naturlige setting. Derfor blir slike undersøkelser også kalt naturalistiske (ibid).
Kildetriangulering
Jeg har i denne oppgaven valgt å benytte meg av to datainnsamlingsteknikker, nemlig vignettstudie og fokusgruppeintervju. Det har jeg gjort fordi det å se en sak fra flere sider kan bidra til nyanser og korrektiv som tilfører kunnskapen flere dimensjoner. Ved å kombinere ulike metoder, design eller perspektiver i ett og samme prosjekt kan vi utvikle bredere kunnskap enn om vi bare utforsker feltet fra en kant. Malterud kaller min måte å gjøre dette på for kildetriangulering. Den gjøres ved å hente data fra forskjellige kilder, for eksempel gjennom mangfold av datainnsamlingsteknikker (Malterud, 2011).
Av og til kan mangfold i utvalg, data og analyse bidra til at vi får motstridende svar på spørsmål. Dette kan bety at den ene veien til kunnskap er mindre adekvat og at vi kanskje har målt noe som ikke var relevant. Den ene metoden kan ha hatt lavere validitet. Men motsigelser kan også innebære at fenomenet vi studerer inneholder tvetydighet, ambivalens og paradokser. Hvis triangulering gjør at det blir vanskelig å gi tydelige svar kan det tenkes at fenomenet er mer komplekst enn vi hadde forestilt oss. Dette kan igjen føre til at vi må vurdere om problemstillingen må justeres.
Er det derimot helt samsvar i resultatene fra ulike vinkler må vi spørre oss selv om vi har utnyttet våre perspektiver godt nok. Det er ikke et mål at trianguleringsprosessen skal føre til sammenfallende resultater.
Vignettstudien
Første del av min undersøkelse ble gjennomført ved en såkalt vignettstudie. Denne teknikken brukes gjerne for å undersøke folks generelle standard gjennom at de blir presentert for ett eller flere scenario og skal svare på hvordan de vil forholde seg til dette (Bryman, 2004). Fordelen med en slik teknikk er at scenarioet gjør at man lettere kan sette seg inn i problemstillingen og man kan gjennom dette redusere faren for å få ugjennomtenkte svar. På den annen side kan respondentene føle de blir vurdert på bakgrunn av sine svar, noe som kan oppleves truende. Til tross for dette så kan man argumentere med at spørsmålene er omkring fiktive situasjoner og at dette kan gi den nødvendige distansen til saken.
Et viktig moment når det gjelder vignettstudier er at caset man bruker er troverdig. For å få til dette må det legges stor innsats i å få laget et godt case som respondentene kan kjenne igjen. Det er likevel så å si umulig å vite hvor mye respondentene «leser mellom linjene», hva de selv legger inn som bakgrunn for beskrivelsen. Dette kan føre til at validiteten i svarene kan bli svak, en kan aldri være sikker på at alle respondentene legger det samme i teksten som de andre og forskeren selv (Bryman, 2004).
Tematisering og planlegging
Mine undersøkelser søker å finne svar på hva barnevernstiltaket råd og veiledning innebærer. Jeg har et mål om å finne ut mer om dette enn hva som foreligger per dags dato. Jeg har også et ønske om at mine resultater skal kunne være til hjelp ved senere forskning på tiltaket slik at det på ett tidspunkt kan karakteriseres som et forskningsbasert tiltak.
For å nå mine mål må jeg bestemme meg for hvordan jeg skal gå fram. Gjennom veiledning og forarbeid i form av å sette meg inn i ulike forskningsmetoder kommer jeg frem til at jeg ønsket å bruke to design: vignettstudie og fokusgruppeintervju. Jeg så for meg at vignettstudien kunne gi meg noen svar på hvordan arbeidet utføres og i hvilket omfang. Fokusgruppeintervjuet mente jeg kunne være et godt valg for å finne ut av informantenes kollektive forståelse av tiltaket samt få mer inngående informasjon om tema som ble berørt i vignettstudien.
Jeg ønsket å bruke informanter fra tiltaksavdelingen i Barne- og familietjenesten. Grunnen til dette er at i Trondheim bestiller ofte barnevernet foreldreveiledning nettopp fra tiltaksavdelingen. Mens denne oppgaven skrives skjer det en endring i denne bestiller- utførermodellen, men jeg velger å holde på de «gamle» betegnelsene enn så lenge.
Jeg ringte til NSD (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste) tidlig i prosessen for å få retningslinjer for godkjenning av mitt prosjekt. Det ble opplyst om at en godkjenning ikke var nødvendig så lenge informantene ikke kunne gjenkjennes i teksten og at transkripsjonen ble slettet i etterkant.
I en kvalitativ studie vil man vanligvis forsøke å etablere et strategisk utvalg med best mulig potensial til å belyse den problemstillingen vi vil ta opp. Man vil da prioritere informasjonssterke deltakere som best mulig kan bidra til å belyse problemstillingen. Hvilke kriterier vi anser som potensielt betydningsfulle avhenger av studiens problemstilling og våre analytiske ambisjoner (Malterud, 2012). Jeg valgte å rekruttere deltakere til undersøkelsen via kontaktpersoner, eller det Malterud kaller portvakter (Malterud, 2012). Ved denne fremgangsmåten er det en fordel at forskeren er kjent og har tillit hos dem man skal snakke med, og at prosjektet fremstår som seriøst og aktuelt. I Trondheim er det fire bydeler og jeg valgte å sende forespørsel om informanter til to av disse. Dette var av den grunn at jeg hadde kolleger jeg visste ville hjelpe meg med tilgangen på begge disse bydelene. Jeg sendte brev til både leder og fagleder på begge disse bydelene med ønske om 6-8 informanter fra hver avdeling (se vedlegg nr 1). Det tok litt tid før jeg fikk tilbakemelding og endte til slutt opp med 4 informanter til sammen. Jeg valgte da å spørre to kolleger på egen bydel om de kunne bistå, noe de sa ja til. Jeg endte da opp med 6 informanter til sammen. Dette var mindre enn jeg hadde håpet på, men jeg valgte å satse på at det holdt for å få et innblikk i hva tiltaket råd og veiledning innebærer i Barne- og familietjenesten i Trondheim. Informantene er både menn og kvinner, erfarne og mindre erfarne i veilederrollen.
I mitt forarbeid var det derfor viktig å finne ut hva andre hadde funnet ut omkring mitt tema. Jeg søkte i ulike litteraturbaser, så på relevante avhandlinger og deres referanser, leste meg opp på statistikk – både nasjonalt og lokalt. Ut i fra det jeg så var det lite forskning som var gjort på tiltaket råd og veiledning, noe som underbygde mitt ønske om å finne ut mer om temaet.
Jeg skrev et case som beskriver en familie med en mor og tre barn (se vedlegg 2). Jeg brukte god tid på å få caset til å bli så troverdig som mulig og prøvde ut mine spørsmål på to kolleger. Caset beskrev en mor som har utfordringer omkring alkohol, økonomi, evne til å se barnas behov og lite nettverk. Jeg ønsket å fremstille et bilde av «den typiske barnevernsfamilien» for at mine funn skal kunne ha best mulig overføringsverdi til veiledernes daglige virke. Bakgrunnen for mitt valg av case er delvis basert på erfaring og delvis på forskning. Jeg har selv opplevd at mange av veiledningsoppdragene mine har vært til enslige mødre uten arbeid og med lite nettverk. På forskningssiden uttaler også Befringutvalget at kvinnelige eneforsørgere er kraftig overrepresentert i barnevernet. Selv om variasjonen er stor innen kategorien går det igjen at de fleste som er klienter i barneverntjenesten har «liten utdanning, svak forankring i arbeidslivet, har lav inntekt, usikre boforhold og få forbruksgoder samt at mange har lite sosialt nettverk og mangler støtte» (Marthinsen, 2003 s 194). Det samme bekreftes av tall fra SSB (statistisk sentralbyrå) hvor følgende blir presentert: ”
Seks av ti barn med hjelpetiltak frå barnevernet i 2010 budde saman med enten berre mor eller berre far. I desse familiane var hushaldsinntekta ofte låg, medianinntekta var 202 500 i 2010, nesten 30 prosent lågare enn i alle barnefamiliar. Meir enn 55 prosent av familiar som mottok hjelpetiltak, var blant dei lågaste 20 prosentane i inntektsfordelinga (www.ssb.no, 2014).
For å kvalitetssikre caset fikk jeg to av mine kolleger i Barne- og familietjenesten til å gi tilbakemeldinger på om caset virket troverdig og forståelig. Jeg valgte å endre ordlyden på noen av spørsmålene som fulgte caset etter innspill fra disse.
Caset gir en beskrivelse av en mor og hennes tre barn som er gjort etter en bekymringsmelding. Etter undersøkelsen sitter informantene med en beskrivelse av situasjonen. I den virkelige verden i barne- og familietjenesten ville tiltaksarbeiderne ha fått en såkalt tiltaksplan å arbeide etter. Jeg ønsker at mine informanter skulle assosiere litt mer fritt rundt familiens situasjon og valgte derfor å beskrive denne så godt som mulig istedenfor å definere hva de skulle arbeide med. En slik situasjonsbeskrivelse vil ikke være ukjent for informanten, men noen kan kanskje tenke at det er unaturlig at tiltaksarbeideren selv skal definere mål og arbeidsmåte. Jeg tror at min fremgangsmåte kan gi mulighet for å «se bak» det som gjøres og få beskrivelser av tenkning og valg som blir gjort før man starter arbeiet. Det er ikke gitt at mine informanter opplevde det på samme måte, kanskje så de det som kunstig og som en lite praksisnær tilnærming. Det er viktig å ha med seg i den videre presentasjonen av vignettstudien.
Da jeg tok kontakt med informantene for å gi dem caset redegjorde jeg nærmere for undersøkelsen og deres rolle i denne. Informantene fikk vite at de ikke behøvde å forberede seg og at jeg var interessert i deres opplevelser og synspunkter på egen yrkesutøvelse. Jeg startet med det kontoret som stilte med flest informanter og gikk over på de andre kontorene etter hvert. Informantene var positive til å delta, men enkelte formidlet at de hadde litt lite tid til disposisjon. Caset ble etterfulgt av 6 spørsmål som mine informanter ble bedt om å besvare skriftlig. Informantene hadde ikke mulighet til å snakke sammen under besvarelsen, men de kunne velge om de ville skrive for hånd eller på pc. Dette tok fra 45-60 minutter avhengig av hvor mye de hadde å formidle.
Intervjusituasjonen
I brevet som ble sendt til bydelene med ønske om informanter ble det beskrevet at caset skulle besvares skriftlig og at informantene måtte regne med å bruke rundt en time på oppgaven. Den første vignettundersøkelsen ble, etter ønske fra deltakerne, utført en fredags ettermiddag på en av bydelene. I utgangspunktet skulle ca 9 personer være med, men bare 3 deltok. Deltakerne sa at noen av de andre ikke kunne prioritere å være med på grunn av viktigere oppgaver, mens andre ikke hadde oppgitt en grunn. Jeg ser i etterkant at det kanskje hadde vært mer hensiktsmessig å velge et annet tidspunkt for undersøkelsen, jeg har stor forståelse for at man ikke ønsker å prioritere en times oppgaveløsning en fredags ettermiddag.
Deltakerne fikk beskjed om at de skulle besvare de 6 oppgavene skriftlig. To av dem ønsket å skrive på pc. Utførelsen tok mellom 40-50 minutter. Deltakernes reaksjon etter å ha svart på spørsmålene var at de opplevde oppgaven som svært omfattende. Andre kommentarer var at «det er nyttig å se litt på det man driver med» og at man ikke alltid er like bevisst på hva som ligger til grunn for de valgene man gjør.
Svarene jeg satt igjen med etter vignettstudien var noe forskjellige fra informant til informant. Noen hadde i hovedsak svart i stikkordsform, mens andre hadde brukt mer fullstendige setninger.
Transkribering
Svarene jeg fikk etter vignettstudien ble gjort skriftlig, så en transkribering av data var ikke nødvendig i ordinær forstand. Jeg måtte likevel gå gjennom det skriftlige materialet nøye for å forstå hva informantene hadde formidlet. Jeg brukte god tid på å lese besvarelsene, og leste dem flere ganger i forskjellig rekkefølge. Dette ble gjort for å se om noe annet dukket opp hvis rekkefølgen på besvarelsene ble endret. Noen av informantene hadde skrevet i stikkordsform mens andre hadde skrevet lengre utgreiinger. Jeg måtte derfor forsøke å finne mening i det de hadde skrevet, og kunne sammenlikne svarene, til tross for at fremstillingene var forskjellige. Det var også forskjeller på om de hadde svart for hånd eller ved hjelp av data.
Fokusgruppeintervjuet
Et fokusgruppeintervju er et intervju med flere personer omkring et spesifikt tema. Gruppeprosessen bidrar til at deltakerne får mulighet til og utforske og klargjøre hensikten med sine handlinger. Spørsmålene fra forskeren er av en veiledende og utforskende karakter og ikke begrenset til faste svaralternativer (Johnsen, Halvorsen, & Repstad, 2009). Fokuset ligger på interaksjonen i gruppa og deres felles konstruksjon av mening. Denne felles forståelsen er interessant for meg med tanke på mitt fenomenologiske bakteppe. Sosiale fenomen skapes ikke i et vakuum, men i interaksjon og diskusjon med andre. Dette mener jeg er spesielt viktig i barnevernssammenheng der maktbegrepet bør ha stort fokus. Vår felles forståelse preger hvilke arbeidsformer og holdninger vi bruker og har overfor familiene.
Fokusgruppeintervju inneholder elementer fra to metoder, gruppeintervju og fokusert intervju. Metoden vil fungere best hvis intervjuet tas opp på båndopptaker. Antall deltagere i en fokusgruppe kan variere, men det vanligste er fra 6 til 12 deltagere. Fokusgrupper bestående av 3 til 4 deltagere er også rapportert som vellykket. Det er ulemper og fordeler ved både store og små grupper. Ved bruk av mange deltagere kan datamaterialet være vanskelig å analysere. Ved bruk av få deltagere, kan samhandlingen bli mindre dynamisk.
Jeg hadde en eksplorerende ambisjon ved å velge denne intervjuformen. Formålet var ikke å gi en heldekkende presentasjon av fenomenet som studeres, men å åpne noen dører til et felt som til nå har vært relativt ukjent. Dette kan igjen utvikle nye problemstillinger som kan utdypes videre i nye studier.
Planlegging
Malterud (2012) lister opp følgende tommelfinger -regler ved planlegging av fokusgrupper: a) Deltakerne er fremmede for hverandre, men med mange gjensidige likhetstrekk, b) intervjuet er relativt strukturert med høy grad av involvering fra moderator, c) hver gruppe har seks til ti deltakere, og d) hvert prosjekt har til sammen tre til fem grupper. Gruppene settes om mulig sammen ut fra en fornuftig balanse mellom homogenitet og variasjon. Homogeniteten er viktig for at samhandlingen i gruppen skal gi konstruktive assosiasjoner og variasjonen for å få representert god bredde i erfaringer og synspunkter.
Når det gjelder punkt a) så valgte jeg å ta kontakt med leder på de ulike tiltaksavdelingene samt at jeg tipset noen av dem jeg kjente om at jeg ønsket informanter. Jeg visste ikke på forhånd hvem som kjente hvem, men innenfor samme bydel ville alle kjenne hverandre. Jeg fant det vanskelig å unngå dette i og med at min undersøkelse omfatter kun BFT i Trondheim. Punkt b) mener jeg at ble godt ivaretatt, jeg hadde på forhånd laget en intervjuguide som var ganske omfattende og med oppfølgingsspørsmål der jeg trodde deltakerne kunne trenge det. Under c) ønsket jeg å få 6-8 deltakere, men det var ikke mer enn 4 som kunne komme. Jeg kunne valgt å ta intervjuet en dag hvor alle deltakerne fra vignettstudien kunne stille, men jeg valgte å gjennomføre i og med at frafall ble meldt forholdsvis sent. Jeg ønsket ikke å be deltakerne som var tilstede om å komme tilbake senere, jeg tenkte at det var uhøflig da de har tatt seg fri for å komme. Gruppestørrelsen kan påvirke resultatet både når det gjelder homogenitet og variasjon, samt at samtalen kanskje kunne hatt flere innspill og mer flyt med flere deltakere. Jeg valgte å kun ha en fokusgruppe, så punkt d) er ikke oppfylt i min undersøkelse. Dette valget ble tatt av tilgjengelighetshensyn, det var ikke nok råd og veiledere å «ta av» som hadde tid og lyst til å delta.
Da jeg hadde fått gått gjennom resultatene fra vignettstudien ønsket jeg at mine informanter kunne være med på å bestemme hva fokuset i gruppeintervjuet skulle være. Jeg skrev mail til dem og ba dem fortelle om det var noe de hadde blitt opptatt av etter å ha gjennomført vignettstudien eller om det var tema de syntes var spesielt interessant i den forbindelse. Jeg fikk få svar, men det jeg fikk gikk ut på at det var fint å bli mer bevisst på hva man gjør i jobben. Her kunne jeg nok brukt mer tid på og «fiske» etter deres fokus, men på grunn av tidspress tok jeg en beslutning om å lage tema uavhengig av deres innspill. Jeg valgte derfor å lage en delvis strukturert intervjuguide med tema og oppfølgingsspørsmål hvis min introduksjon var for diffus. Jeg gjennomførte intervjuet ca en måned etter vignettstudien. Jeg ønsket å få mer informasjon om enkelte tema jeg ble nysgjerrig på etter å ha lest de skriftlige svarene. Hovedkategoriene jeg ønsket å utdype var følgende: Hva er barnevernstiltaket råd og veiledning? Hva innebærer «å motivere» til endring? Hva skal til for at endring skal skje? Hvilke egenskaper bør man ha som veileder? og Er arbeidsplassens vilkår for å kunne gjøre en god jobb tilstede?
Intervjusituasjonen
Min intervjuguide til fokusgruppeintervjuet var semistrukturert og hadde konkrete spørsmål samt hjelpespørsmål hvis informantene ikke forsto den opprinnelige meningen ned spørsmålet (se vedlegg 3). Mine spørsmål var både introduksjonsspørsmål av typen «kan dere fortelle meg om» og inngående spørsmål som « kan du si mer om det». Jeg ønsket å gi rom for å kunne tenke seg om ved å legge inn pauser der det var naturlig. Jeg forholdt meg noenlunde bra til intervjuguiden, men så at det av og til dukket opp andre spørsmål som jeg også ønsket å få svar på. Jeg valgte da å følge deltakernes fokus og stille oppfølgingsspørsmål der jeg mente det kunne være relevant.
Av seks informanter var det kun fire som stilte til intervjuet. De to som ikke kom hadde begge akutte situasjoner som måtte håndteres. Informantene ble servert frukt, kjeks og kaffe/ te før vi startet. Intervjuet ble tatt opp på bånd samtidig som jeg noterte ned stikkord som var av interesse. Intervjuet varte ganske nøyaktig i en time.
Da de fire informantene satt rundt bordet åpnet jeg med å fortelle hensikten med fokusgruppeintervjuet. Jeg sa deretter hva jeg ønsket at de skulle gjøre; drøfte de problemstillingene jeg kom med på en åpen måte, gjerne med refleksjoner og meningsutvekslinger underveis. Jeg forklarte at det ikke er snakk om å finne «riktig svar», men å snakke sammen om den jobben de gjør og valg de tar. Jeg ba dem om å lene seg litt inn over bordet slik at båndopptakeren fikk med seg det de sa samt at det var viktig at de snakket en og en. Jeg opplevde at gruppa, til tross for at de kjente hverandre litt fra før, virket urolig og usikre på hva som var forventet av dem. Båndopptakeren kan også ha virket litt skremmende, det tok litt tid før samtalen kom ordentlig i gang. Etter noen minutter ble de mer «varm i trøya» og samtalen fløt bedre. I ettertid ser jeg at mitt første spørsmål til gruppa var vanskelig å svare konkret på. Dette spørsmålet var: «Et kull med barnevernsstudenter spør dere hva hjelpetiltaket «råd og veiledning» er. Hva svarer dere?» Jeg tror nok med fordel dette spørsmålet kunne blitt stilt lenger ut i intervjuet, jeg tenker at åpningsspørsmålet heller burde vært av typen som hadde fått praten lettere i gang.
Jeg opplevde at gruppa hadde fin turtaking, alle så ut til å få si det de ønsket i løpet av timen. Jeg hadde noen «hjelpespørsmål» i min guide som jeg brukte hvis samtalen gikk trått, dette fungerte fint. Det virket som temaet interesserte dem og det ble bra engasjement rundt bordet. Det var, med få unntak, lite uenigheter underveis, det kunne virke som om informantene så ganske likt på de utfordringene som ble skissert. Det var mange «ja», «mm» og nikk som gjensvar på det de andre sa.
Transkribering
Fokusgruppeintervjuet ble transkribert dels av meg og dels av en annen. Jeg valgte å gjengi talespråket så direkte som mulig, det vil si at jeg har gjengitt dialektord og uttale slik jeg oppfattet dem på lydfilen. Dette ble gjort på grunn av at jeg mener viktige formuleringer og vendinger vil kunne gå tapt om jeg hadde valgt og «oversette» deres uttalelser til skriftspråk.
Den første halvdelen av transkripsjonen fikk jeg selv gjort før jeg fikk betennelse i begge armene og måtte få hjelp til den siste halvdelen. Jeg så av transkriberingsmaterialet at den som hjalp meg ikke hadde samme fagkunnskap som meg selv. Det gir seg utslag i at ord eller uttrykk som er vanskelig å tyde har blitt ugjenkjennelige. Dette førte til at jeg måtte gå gjennom lydfilen en ekstra gang for å rette opp. På den måten mener jeg at transkriberingen er av god kvalitet selv om ikke alt ble utført av meg selv.
I transkripsjonen markerte jeg pauser der de var merkbare. Dette ble gjort for at jeg senere skulle huske at deltakerne behøvde betenkningstid eller at de kanskje ikke forstod hva jeg ønsket med spørsmålene mine. Jeg skrev inn små hint til meg selv om stemningen i rommet, for eksempel med å skrive «latter» i parentes bak en setning. I og med at kroppsspråk og ironi dårlig kan gjengis i skriftlig materiale så mener jeg dette var viktig for å ivareta deltakernes intensjoner med sine uttalelser.
Transkriberingen av fokusgruppeintervjuet ble på 12.5 sider.
Analysemetode
Når fenomenologien skal danne utgangspunkt for praktisk sosialt arbeid så er det relevant å stille spørsmål ved om denne retningen i for liten grad gir retningslinjer for praksis. Fenomenologi er først og fremst en filosofisk retning og kanskje ikke like egnet å bruke i en hektisk hverdag. I min oppgave er jeg interessert i å ha en vitenskapelig innfallsvinkel til arbeidet, og ikke en filosofisk retning. Jeg vil også at analysen skal være psykologisk sensitiv. En av de ledende tenkerne innen humanistisk psykologi, Amedeo Giorgi, har derfor sett på muligheten for fenomenologisk filosofi som grunnlag for kvalitativ forskning (Giorgi, 2009). Han opererer innenfor de overlappende feltene fenomenologisk filosofi, forskning og psykologi. Giorgi hevder at empirisme ikke er det beste ståstedet når man skal forske på psykologiske fenomener, en fenomenologisk plattform gir et bedre utgangspunkt for god forskning på dette feltet. Giorgi baserer seg på Husserls filosofiske prinsipper og har laget en metode for å gjøre fenomenologisk tenkning anvendelig i kvalitativ forskning. Giorgi sier at formålet med den fenomenologiske analysen er å utvikle kunnskap om informantens erfaringer og livsverden innenfor et bestemt felt. Man leter etter essenser ved de fenomenene som studeres, og forsøker å sette egen forforståelse i parentes. I og med at dette er et så å si umulig mål og nå så er det viktig å ha et reflektert forhold til egen innflytelse på materialet. Dette er viktig for og mest mulig lojalt gjenfortelle deltakernes erfaringer og meningsinnhold uten å legge egne tolkninger til (Malterud, 2011). Giorgi anbefaler at analysen gjennomføres i fire trinn:
Trinn 1: Helhetsinntrykk
Den første gjennomgangen, etter at materialet har blitt transkribert, går ut på å danne seg en oversikt over de generelle tendensene i materialet. En skal arbeide aktivt for å sette sin forforståelse og teoretiske referanseramme midlertidig i parentes. Foreløpig er det fugleperspektivet som teller, man bør aktivt motstå trangen til å systematisere. I denne fasen er det ikke ønskelig å utdype eller gjøre noe mer tydelig enn det er. En bør lage et notat hvor hovedtendensene i materialet blir beskrevet. Sannsynligvis henger flere av temaene sammen og disse vil kunne danne kategorier i en senere fase. Det er også viktig å se etter tema som sannsynligvis ikke blir relevante for oppgaven og sette disse i parentes. Man vet ikke om temaene blir relevante eller ikke, det er derfor lurt å ikke utelukke dem i denne fasen. Det er et godt tegn at de foreløpige temaene ikke sammenfaller for mye med hovedtemaene i intervjuguiden. Det kan tyde på at vi forfølger vår forforståelse mer enn å være våken for nye mønstre (Malterud, 2011).
Trinn 2: Meningsbærende enheter
Neste steg blir å starte en mer systematisk gjennomgang av materialet for å finne såkalte meningsbærende enheter. Giorgis metode innebærer en systematisk gjennomgang av materialet, linje for linje, for å identifisere meningsbærende enheter. Man skal skille relevant tekst fra irrelevant og begynne å sortere den delen av teksten som kan tenkes å belyse problemstillingen. Enhetene bør være relevante for de temaene jeg fant i trinn 1.
Trinn 3: Kondensering
Analysens tredje del består i å sortere meningsbærende enheter fra andre deler av materialet. Deretter sorteres og fortettes disse i grupper etter koder. Av disse lages subgrupper som utgjør analyseenheten. Kondensering og fortetting av innholdet i hver subgruppe munner ut i et ”kunstig sitat». Dette skal bære med seg det konkrete innholdet fra de enkelte meningsbærende enhetene i en mer generell form.
Trinn 4: Sammenfatning av betydning
Dette trinnet er en sammenfatning av de tre foregående fasene i modellen. Det innebærer en sammenfatning av kunnskap fra sub- og kodegruppene. Det er viktig å gå tilbake til det originale materialet og se om sammenfatningene går imot det opprinnelige i teksten. Dette blir gjort for å validere arbeidet og se om råmaterialet stemmer overens med de konklusjonene man har gjort. Å kunne se helheten opp mot delene er en viktig pekepinn på om det er mulig for andre å komme fram til samme resultat som en selv med det samme utgangspunktet.
Metodekritikk
Det er i ulike bøker om forskningsmetode skissert anbefalinger for å få god kvalitet på en kvalitativ studie. I mitt arbeid har jeg likevel sett bort fra flere av disse anbefalingene, både ved bevisste valg og på grunn av uvitenhet. Jeg vil her se nærmere på hva som kunne vært gjort annerledes for å kvalitetssikre studien bedre.
Fordommer og bakgrunnshorisont
Jeg mener det er viktig å se litt på hva som ikke kom i fokus i dette arbeidet. Jeg er selv barnevernspedagog og har selv utført råd og veiledning. Dette vil i stor grad påvirke hva jeg ser etter i arbeidet. Jeg har med meg det Gadamer kaller mine fordommer når det gjelder tiltaket og vil nok, bevisst eller ubevisst, lete etter en bekreftelse på mine antagelser. Mitt kritiske blikk er farget av den bakgrunnen jeg har og den erfaringen jeg har fått ved å utføre tiltaket. Hvis jeg hadde vært fullstendig uten forkunnskap ville denne undersøkelsen blitt vanskelig, det vil være nødvendig å vite en del om feltet som undersøkes for å få gjort god kvalitativ forskning. Det kan likevel anses som en fallgruve at jeg har jobbet i nesten 10 år med det jeg skal studere.
Ut i fra min vinkling av oppgaven vil en stor del av det byråkratiske perspektivet få liten plass. Mye av rammene for å kunne gjøre et godt stykke arbeid ligger akkurat her. Jeg tenker da på hvilken posisjon barnevernet har i samfunnet generelt, politiske føringer og prioriteringer, tiltakets posisjon innenfor barnevernsfeltet og økonomiske samt lokale rammer for arbeidet. Ved å utelate mye av dette kan mitt arbeid få et preg av å være løsrevet fra «den virkelige verden» og gi et forenklet bilde av hva råd og veiledning består i. Mitt fokus, det som lå i forgrunnen for meg, var å gi en beskrivelse av hva de gjør, ikke så mye på hvorfor de gjør det. Det er viktig å være klar over når man leser og tolker mine analyser av det informantene formidlet.
Deltakerne
Jeg ønsket i utgangspunktet å få flere deltakere til mitt prosjekt, men det viste seg å bli vanskelig av ulike årsaker. Det ble til slutt 6 personer som svarte på vignettstudien, mens bare 4 på fokusgruppeintervjuet. Jeg tenker at gruppa kunne fått en annen dynamikk hvis vi hadde vært flere og at det ville påvirket svarene jeg fikk. Det lave antallet deltakere vil naturlig nok påvirke reliabiliteten på arbeidet, hvis jeg hadde fått med flere informanter så ville resultatet hatt større sannsynlighet for å gjelde for flere.
I og med at jeg endte opp med få deltakere valgte jeg å bruke to informanter fra egen bydel. En fare med å velge informanter jeg kjenner godt er selvsagt at de kan kjenne meg godt nok til å vite hva jeg ønsker at de skal svare. Det kan også være at vår måte å tenke på i min bydel er så lik at mine kollegers unike fremgangsmåte blir vanskelig for meg å se. Jeg valgte likevel å bruke disse to i og med at caset er likt for alle og at det ikke var mulig å samsnakke seg om hva de skulle svare.
Prosjektlogg er et viktig virkemiddel for håndtering av prosessdata fra et fokusgruppeintervju. Loggen er et uredigert arbeidsdokument som skal gjøre det lettere å gjenkjenne beslutninger og veivalg fra forskningsprosessen. Den er nyttig når en skal tolke funn, forklare strategier eller vurdere å endre kurs. Her lagres tekst, dialog og tanker samt den forforståelsen som var tilstede i utgangspunktet
Da jeg startet arbeidet med dette prosjektet hadde jeg satt meg lite inn i anbefalinger omkring forskningsprosessen. Jeg var ivrig etter å starte opp og ville kaste meg ut i intervjudelen så fort som mulig. Dette gjorde at mine notater til å begynne med ble gjort uten en plan for å kunne benytte meg av dem i en senere fase av prosjektet. Jeg noterte noe i en notatbok, noe direkte i oppgavedokumentet og noe på kladdeark i veiledningen. Noen av notatene hadde dato, andre ikke. Etter hvert ble jeg mer oppmerksom på nytteverdien av en større systematikk og forsøkte å skrive det meste i en bok jeg hadde med meg i hverdagen. Dette hjalp meg da jeg senere skulle beskrive min forskningsprosess, både for å kunne se hvor jeg skiftet fokus eller for å finne ut av hva som påvirket retningen på oppgaven. Jeg ser i ettertid at jeg burde vært like systematisk fra startet av slik at tendensene ble tydelige allerede i begynnelsen. Noen av mine tankesprang og veivalg har nok gått tapt i teksten på grunn av dette.
Når muntlig samtale skal omsettes til skriftlig tekst innebærer det alltid en fordreining av hendelsen. Formålet med skriftliggjøringen er å fange opp samtalen i en form som best mulig representerer det som informantene hadde til hensikt å meddele (Malterud, 2011). Transkripsjon fra lydopptak er tidkrevende og fører raskt til et omfattende skriftlig materiale. Det tar tid å høre gjennom alt, og ofte er det usikre punkter hvor det er vanskelig å høre det som blir sagt. Jeg valgte selv å gjøre denne jobben fordi jeg var tilstede under samtalen og derfor kan jeg huske momenter som kan oppklare slike uklarheter. Dette kan øke validiteten på analysen.
Da jeg skulle transkribere mitt materiale fra fokusgruppeintervjuet så ønsket jeg selv å gjøre dette. Jeg kom ganske nøyaktig halvveis før jeg fikk kraftig betennelse i begge skuldrene. Dette gjorde at jeg fikk hjelp til å transkribere siste halvdel av intervjuet. Jeg tenker at dette kan ha påvirket prosessen videre i og med at jeg ikke fikk mulighet til å få et første møte med teksten, et møte som kan være avgjørende for hvordan jeg velger å se for meg veien videre. Hvis jeg hadde transkribert hele intervjuet selv hadde kanskje dette påvirket hvilke utsagn jeg ville se nærmere på eller hva som fanget min oppmerksomhet i den første delen av analysen.
Malterud anbefaler at man har en sekretær med seg under intervjuet som har som oppgave å følge med på hva som foregår i diskusjonen, ta feltnotater om stemning, klima og samhandling (Malterud, 2012). Sekretæren kan også gi viktige bidrag til transkribering av lydopptaket ved å sørge for replikkfesting basert på deltakernes navn. Dette sikrer at man senere i analysearbeidet kan vite hvem som sier hva.
Under fokusgruppeintervjuet var jeg alene om å ta notater og få intervjuet spilt inn på en båndopptaker. Dette kan ha påvirket min sensitivitet til stemning og klima i rommet. Mitt fokus var på å få tak i hva hver enkelt sa, og kanskje mindre plukket opp andre elementer ved intervjuet. Det ble ikke gjort mange notater underveis, men jeg skrev ned noen tanker jeg selv gjorde meg da de pratet. Jeg mener selv at det ikke var vanskelig å holde styr på hvem som sa hva da intervjuet ble transkribert, heller ikke på den delen av transkriberingen som ble gjort av en annen. Transkriberingen ble gjort like etter at intervjuet ble gjennomført – noe jeg tenker er positivt for å kunne huske både hvem som sa hva og hva slags stemning det ble sagt i. Når det er sagt så hadde mine beskrivelser kanskje vært mer varierte og mer nyanserte hvis en annen hadde tatt noen av arbeidsoppgavene. Hvis en sekretær hadde vært tilstede ville jeg også ha hatt mulighet til å drøfte opplevelser jeg hadde underveis og sett nærmere min egen tolkning av informantenes utsagn.
Member checking innebærer at forskeren ber forskningsdeltakerne si om de kjenner seg igjen i de beskrivelsene og tolkningene forskeren har gjort. Denne prosedyren blir sett på som en av de viktigste for å kunne skape en troverdig studie (Postholm, 2005). Member checking kan foregå gjennom hele forskningsperioden og deltakerne kan lese gjennom oppsummeringer av intervjuer, beskrivelser og tolkninger. Dette gir deltakerne anledning til å uttale seg om eventuelle faktafeil, kommentere eller utfordre tolkninger som vedkommende ikke er enig i. Det gir også mulighet for å komme med tilleggsinformasjon samt en anledning til å kommentere en eventuell uenighet i rapporten.
I mitt arbeid opplevde jeg å ha begrenset med tid – og member checking ble ett av de områdene jeg valgte å ikke ta meg tid til. I tillegg til at egen tid var begrenset så fikk jeg gjennom prosessen også en opplevelse av at mine deltakere hadde det ganske travelt. Jeg ville derfor ikke «plage» dem med å møte meg flere ganger en nødvendig. I ettertid tenker jeg at de burde fått mulighet til å uttale seg omkring dette før jeg bestemte meg for at de ikke skulle få se over eller kommentere mitt arbeid. Som et fenomenologisk fundert arbeid så tenker jeg at member checking burde vært fokusert og høyt prioritert. Hvis dette hadde vært gjort ville det nok ha høynet kvaliteten på oppgaven og jeg ville hatt en tryggere plattform når det kom til tolkning og analyse av intervjuet.
Generelt sett er det både fordeler og ulemper med å forske på et felt man kjenner godt og selv er eller har vært aktør i. Fordelene er blant annet lokalkunnskap, inkludert kunnskap om hvem som sitter med mest relevant informasjon. Informantene kan gi raus og åpen informasjon fordi de kjenner deg, og det er vanskeligere å gi en retusjert utgave av virkeligheten når de vet at du kjenner feltet godt. Ulempene kan være at det vil bli vanskelig å rapportere «ubehagelig» informasjon eller at man selv har verdimessige eller interessestyrte bindinger (Johnsen et al., 2009). Det er også sannsynlig at man har en bestemt måte å se feltet på slik at man ikke oppdager nye forhold. Sammen med subjektivitet utgjør distanse en utfordring. Kjennskap kan føre til en form for blindhet, mye av bildet kan bli oversett.
Med grunnutdanning som barnevernspedagog og arbeidserfaring som foreldreveileder fra Barne- og familietjenesten har jeg i aller høyeste grad nærhet til forskningsfeltet i denne oppgaven. Dette byr på utfordringer omkring det å få nok avstand til feltet for å kunne se hele bildet. Marianne Gullestad sier at en som gjør feltarbeid i et annet samfunn må streve med å komme inn i den fremmede kulturen, mens en som gjør feltarbeid i eget samfunn må streve med å komme ut av sin hjemmeblindhet (Johnsen et al., 2009). Jeg identifiserer meg godt med mine informanter og opplever en «vi- følelse» når vi diskuterer veiledningsfeltet. Jeg kjenner igjen deres historier og har selv kjent på kroppen hvordan ulike opplevelser trigger følelsesregisteret, på godt og ondt. Man kan se at denne nærheten kan forstyrre mitt bilde av informasjonen jeg får, jeg er ikke nøytral og har selv sterke meninger om hva foreldreveiledning bør være. Min forforsåelse preger derfor hvilke spørsmål jeg stiller og hvilke tema jeg finner interessante. En annen forsker ville ganske sikkert ha valgt andre fokusområder. Kollegastatusen innebar også noen fordeler. Jeg tror informantene forsto at jeg hadde respekt for dem og at jeg hadde sans for den jobben de gjorde. Vi hadde samme «stammespråk» som gjorde at dialogen fløt lett – vi snakket om mentalisering, PMTO og relasjonsarbeid og alle nikket gjenkjennende. Dette innebærer også farer; ved å «snakke likt» kan man gå glipp av det som er ulikt. Pål Repstad omtaler kjennskap til feltet, motivasjon, engasjement, utholdenhet, solidaritet, lojalitet og sympati som fordeler som har vært lite fremtredende i debatten om å forske på eget felt. Det er uansett en utfordring for meg som forsker å være bevisst på dette og være tydelig på hvordan det håndteres (Johnsen et al., 2009).
Som tidligere nevnt kan et annet dilemma være at ved min nærhet til feltet vil jeg kanskje, bevisst eller ubevisst, trekke frem resultater som jeg regner med at mine BFT-kolleger vil like og si seg enige i. Jeg kan komme til å la være å rette fokus mot funn som er lite flatterende eller uheldige for informantene eller tjenesten de representerer. Det kan medføre ubehag for meg i neste omgang når rapporten publiseres. Det vil være viktig å stille seg spørsmål om hvorvidt man er ærlig i fremstillingen, eller om noe utelates på grunn av frykten for å sette tjenesten i et dårlig lys – både innad og utad. Forskning bygger alltid på tillit, kanskje i spesielt høy grad i intervjuundersøkelser. En vil jo nødig henge ut kolleger som har bidratt med både sin tid og sin åpenhet. God dokumentasjon av hva som faktisk er blitt sagt under intervjuene kan gjøre dette til et mindre problem. Det er et mål at andre forskere skal kunne komme frem til lignende resultat ut fra samme materiale, noe det er særlig god grunn til å holde fast på når en forsker blant sine egne (Johnsen et al., 2009).
Et annet spørsmål jeg må stille underveis er om det til syvende og sist er mine egne historier jeg produserer? Dette berører en av forskningens grunndiskusjoner omkring subjektivitet og objektivitet, som tidligere nevnt. I de fleste nyere forskningsretninger har man ingen forestilling om at objektivitet er oppnåelig, eller ønskelig. På grunn av dette er det desto viktigere at forskeren tar inn over seg, beskriver og reflekterer over utfordringer knyttet til subjektiviteten.
De metodene jeg har valgt å bruke har selvsagt også ført til at andre fremgangsmåter ikke ble benyttet. Andre måter å undersøke temaet på ville nok ha gitt andre svar. Jeg opplevde likevel at vignettstudien ivaretok mitt behov for hver enkelts forståelse av råd og veiledning, mens fokusgruppa fikk fram en mer samlet beskrivelse av tiltaket. Jeg vil nå gå over til å se på hva informantene svarte på de spørsmålene de fikk, både i vignettstudien og fokusgruppeintervjuet. Svarene vil bli presentert og analysert før de blir drøftet i lys av den teorien jeg har beskrevet i kapittel 2 og 3.
5. Hva svarte informantene?
I det neste kapittelet skal jeg forsøke å vise hva informantene formidler omkring hva tiltaket råd og veiledning går ut på. For å få en systematisk fremstilling av resultatene har jeg valgt å benytte meg av Giorgis fenomenologiske analysemetode, som står beskrevet i kapittel 4. Jeg har valgt å drøfte analyseresultatene direkte i etterkant av presentasjonen av mine funn under overskriften sammenfatning av betydning. Jeg er usikker på om dette er i tråd med Giorgis tenkning, men jeg fant det naturlig å drøfte funn der jeg fant dem. Dette har jeg gjort for å få en god flyt og det gir meg en god mulighet til å koble teorien med analysen direkte mens jeg skriver. Jeg opplevde dette som givende, og jeg slapp å «miste tråden» i fremstillingen.
Analyse av vignettstudien
Jeg vil her presentere min analyse av vignettstudien ved å bruke Giorgis analysemetode. I teksten har jeg uthevet enkelte ord i kursiv, disse er hentet direkte fra det skriftlige materialet. Det samme gjelder utsagn fra informantene som står i anførselstegn, det er sitater hentet fra datamaterialet.
Jeg vil forsøke å vise hva jeg har tenkt underveis slik at det er mulig å forstå mine valg. Ved å gjøre valg om hva som skal komme i forgrunnen er det også elementer som kommer i bakgrunnen. Det gjør at analysen aldri kan bli fullstendig, det er alltid noe som ikke vil få fokus på grunn av min forståelseshorisont.
Helhetsinntrykk
Første del av analysen går ut på å vurdere hva slags helhetsinntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest alle besvarelsene. Jeg strevde litt med å legge vekk den kunnskapen jeg allerede har og sette denne i parentes. Når man har god kunnskap om feltet som skal studeres så må en jobbe ekstra hardt for og ikke lete etter bekreftelser på egne oppfatninger. Jeg forsøkte å være åpen for det som viste seg i materialet.
Jeg vil nå gjengi noen av deltakernes beskrivelser av hvordan de utfører råd og veiledning. Jeg har valgt å fremstille deres svar nært opp til originalbeskrivelsene og har satt dem opp ut fra min opprinnelige spørsmålsliste. Grunnen til at jeg gjør dette er for å vise hva som ligger til grunn for min analyse når jeg skal gå inn linje for linje og ta fra hverandre svarene informantene har gitt. Jeg synes det er riktig og først presentere hva de egentlig har gitt svar på i vignettstudien.
- Som beskrevet tidligere skal du gi råd og veiledning til mor. Hva tenker du er mors utfordringer i denne saken? Hva tenker du er hovedutfordringen, og hvorfor ser du dette som viktigst å få gjort noe med?
Informantene beskriver flere områder som mor behøver hjelp med. En informant nevner blant annet rus, psykisk helse, lite nettverk, dårlig økonomi, ustabilt parforhold, lite forståelse for barns behov, barn som har for stort ansvar, lite tilsyn og ingen fritidsaktiviteter. En annen nevner mangel på rutiner, arbeidsledighet, liten bolig og lite kontakt med far som utfordringer. Tredje informant er opptatt av at barna ikke har barnehageplass, at mor er lite aktiv med barna og er dårlig på mentalisering. Tilknytningen mellom barna og mor samt mors evne til grensesetting blir pekt på som utfordringer.
Informantene har litt ulikt syn på hva som er hovedutfordringen. Mors evne til mentalisering, dårlig oppfølging, tilknytningsproblematikk, mors psykiske helse og hennes rusvaner blir trukket fram som aller viktigst å ta tak i.
- Hvordan etableres kontakt med familien? Hvem er det viktig å få en god kontakt med/ relasjon til?
Her svarer flere av informantene at det er viktig å bygge relasjoner til både mor og barna. «I første fase ville jeg ha brukt mest tid på å etablere kontakt med mor, for så å snakke med barna etter hvert» forklarer en. En annen skriver at «Jeg ville tatt utgangspunkt i bestillinga, men vært interessert i å høre med mor hva hun tenker er utfordringene deres». Senere ville h*n «kanskje ha samtaler med barna». Oppstartsmøte sammen med saksbehandler etterfulgt av hjemmebesøk er en annens beskrivelse. Flere nevner at det er viktig at mor selv får komme med ønsker i og med at det er hun som skal endre. Hyppig kontakt er viktig for å få en god relasjon til mor og barn.
- Hva kan være sentrale målsettinger i arbeidet med det du mener er hovedutfordringen?
Flere skriver at kartlegging er en viktig del av målsettingen. De ønsker å kartlegge mors rusbruk, omsorgsevne og hennes psykiske helse. Det å bistå mor med å håndtere sin psykiske helse, eventuelt motivere henne til å ta imot hjelp for sine psykiske problemer ses på som viktig. Mor skal få hjelp til å skaffe seg riktig hjelp, både når det gjelder økonomi, bolig, rus og psykisk helse. Være med mor i møter og hjelpe henne til å få god kommunikasjon med andre hjelpere. Det skal gis råd og veiledning omkring tema som mentalisering og tilknytning. Hun skal få hjelp til å begrense sin rusbruk når hun er sammen med barna og de skal «oppleve en stabil og forutsigbar hverdag». Det er viktig at mor får en bedre relasjon til barna sine og de skal oppleve «emosjonell støtte og få dekket emosjonelle behov». Flere påpeker at det bør etableres kontakt med barnas far. Både mor og barna skal få hjelp til å komme seg ut i aktivitet. To av informantene mener at barna bør få et tilbud som gir dem innsikt i hva mor strever med.
- Beskriv hvordan du i din jobb vanligvis arbeider for å nå disse målene. Er det teorier og / eller metoder du benytter (eller bruker deler av) i arbeidet?
For å nå målene er det sentralt at man jobber godt med relasjonen til mor i første omgang. Hun må bli trygg på tiltakspersonen. Samarbeid med flere instanser vil være nødvendig, for eksempel ved hjelp av en ansvarsgruppe. Det er viktig å være «tett på» og «få mor med på laget». En informant forklarer hvordan h*n forsøker å forklare for mor hva hennes rusmisbruk kan gjøre med barna. Da bruker h*n Kvello som inspirasjon til å øke mentalisering og se på risiko og beskyttelsesfaktorer. Å behandle mor med respekt er sentralt. Teorier som blir nevnt er Webster Stratton, Bowlby og Kvello. Når det gjelder metoder nevnes ASEBA, DuÅ, motiverende intervju og PMTO. De fleste svarer at de ikke benytter seg av hele den manualbaserte metoden, men at de bruker deler av disse eller at de tar utgangspunkt i prinsipper hentet fra metodene.
- Hva slags omfang og hyppighet tenker du at arbeidet kan ha?
Alle informantene mener at de bør møte familien minst gang i uka til å begynne med. Noen mener at dette kan justeres når man har fått en god relasjon til familien. Det innebærer både møter med mor og med barna. Lengden på tiltaket blir anslått til å bli langvarig, sannsynligvis flere måneder. Noen anslår tre måneder, andre fra seks til tolv måneder.
- Er det utfordringer her som du tenker at andre instanser bør ta seg av?
Alle mener at mor bør få hjelp for sin psykiske helseproblematikk hos behandler og/ eller fastlege. Det samme rapporterer de når det gjelder rusbehandling, både DPS og ambulant team blir nevnt. Økonomi, bolig og arbeid bør NAV ta seg av. BUP er nevnt som en naturlig aktør i forhold til barnas psykiske helse, en annen ønsker å gi barna tilbud om barnegruppe for barn av psykisk syke/ rusavhengige. Frivillige organisasjoner blir også nevnt samt at skolen bør kobles tettere på familien. Familievernkontoret kan hjelpe til med en samværsavtale med far.
Meningsbærende enheter
Jeg gikk deretter gjennom materialet, linje for linje, for å identifisere meningsbærende enheter. Jeg forsøkte å finne utsagn og ord som kunne knyttes til stikkordene jeg fant under første del av analysen.
Da jeg først så over det skriftlige materialet fra vignettstudien så jeg på ordene respondentene valgte å bruke for å besvare oppgaven. Jeg så at flere ord og uttrykk gikk igjen og begynte å telle disse og lage kategorier ut av dem. Å telle ord kan virke som en kjedelig aktivitet, men bruken av et bestemt ord istedenfor et annet kan ofte si noe om fokusområde. Bryman skriver: “However, the use of some words rather than others can often be of some significance, because it can reveal the predilection for sensationalizing certain events» (Bryman, 2004 s 188). Det er også interessant å finne nøkkelord i teksten som igjen kan være et springbrett til å se på mer tematisk analyse av teksten. En hyppighet av enkelte ord kan henge sammen med en spesiell «diskurs». Jeg har ikke på forhånd bestemt meg for hvilke merkelapper jeg skal bruke, de kan komme fra mange ulike perspektiver og speiler kunnskapen og erfaringene jeg har. Men som forsker må jeg også være forberedt på at teksten har noe å fortelle meg som ikke nødvendigvis stemmer med forforståelsen min. Det betyr at jeg må være klar over min egen forforståelse og gi teksten mulighet til og «komme fram» til tross for dette.
Jeg la merke til at det benyttes begreper og teorier fra flere fagfelt når mine informanter beskriver hjelpetiltaket råd og veiledning. Både psykologiske, pedagogiske, sosialpedagogiske og sosiologiske perspektiver synes å være tilstede i arbeidet. Jeg vil nå se nærmere på noen av de ordene, begrepene og beskrivelsene som jeg tenker er meningsbærende i teksten.
Relasjon, tillit og trygghet
De fleste av informantene nevner viktigheten av å få en god relasjon til mor. Relasjonen mellom den som gir råd og veiledning og familien ser ut til å ha avgjørende betydning for utfallet av veiledningen. De bruker betegnelser som «bli kjent med mor», «bygge relasjoner til både mor og barna», «etablere kontakt med mor», «viktig med en god relasjon til mor», «mor skal få en bedre relasjon til barna», «etablere en relasjon til mor», «skape en trygg relasjon», «en god samarbeidsrelasjon» mellom mor og samarbeidspartnere», «mor trenger å oppleve en god relasjon til tiltaksarbeideren».
Flere av informantene er opptatt av at mor skal få tillit og trygghet til dem. De svarer at de ønsker å «få mor trygg på meg» og at «det at mor kan få tillit til meg som hjelper, og eventuelt bli trygg på at jeg først og fremst er der for å hjelpe tenker jeg er svært viktig». Jeg tolker at det er viktig for å få til endring hos mor som er til det beste for barna. For å få til det er det viktig å «starte der hun er».
Motivasjon
Å bidra til å motivere mor, i den ene eller andre retningen, ser også ut til å være sentralt i arbeidet. Det er «viktigst å motivere mor til å ta imot hjelp»- for psykisk helseproblematikk og rusproblemer. De nevner at de kan bruke elementer av for eksempel Motiverende Intervju i dette arbeidet. Mye kommer an på «hvor samarbeidsvillig og motivert for hjelp mor er» for at informantene skal lykkes med å «motivere for behandling».
Psykisk helse
Jeg så tidlig i prosessen at informantene hadde et tydelig fokus på psykologiske faktorer og de brukte flere termer som er kjent fra psykiatrien. I caset ble det beskrevet at mor hadde en depresjonsdiagnose som ble medisinsk behandlet. Alle informantene mente at mor burde få hjelp for sine psykiske helseplager. Begreper som ble brukt om mors psykiske tilstand var «mors psykiske helse», «psykiske vansker», «funksjonsfall», «depresjonslidelse» og «psykisk syk». Det var ønskelig at mor fikk tilbud om psykologisk behandling, uten at dette ble eksemplifisert annet enn at en informant skrev at det er «svært sannsynlig at medisinering ikke er tilstrekkelig». Alle informantene mente at mors psykiske helse var av størst betydning for at barna ikke hadde det bra. I besvarelsene ble det også brukt begreper som mentalisering, tilknytning og tilknytningsvansker – ord som er godt beskrevet og studert i det psykologiske fagfeltet. Ordene ble brukt da informantene skulle beskrive hva de var opptatt av å arbeide med for at mor skulle bli en bedre omsorgsperson. Det samme gjelder begreper som samspill, psykologisk utvikling og risikofaktorer. Teorier som blir nevnt som bakteppe for arbeidet er John Bowlbys tilknytningsteori og Kvello sin samling av psykologisk forskning i sine bøker om barn i risiko.
I besvarelsene finner jeg også henvisninger til metoder som har en psykologisk teoribakgrunn. Disse er blant annet motiverende intervju (MI), ASEBA, Webster Stratton, DuÅ og PMTO. Metodene blir nevnt både som en direkte påvirkning av deres utøvelse av råd og veiledning, men også som en motsats. Informantene forteller at de bruker deler av disse manualbaserte metodene når de gir råd og veiledning, men at de ikke bruker hele metoden.
Det ser også ut til å være viktig for informantene å etablere et samarbeid med instanser og fagfolk som innehar det psykologiske perspektivet. På spørsmål om hvilke instanser som burde «kobles på» i saken hadde de fleste et ønske om å trekke inn psykiatrien. Eksempler på dette er samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), distriktpsykiatrisk senter (DPS) og ambulant team (BUP). Jeg velger også å nevne fastlege her, helseperspektivet innebærer også psykisk helsefokus. Enkelte av informantene har lagt vekt på at de kun kartlegger den psykiske helsa til mor, men at andre bør ta seg av behandlingen. Andre beskriver hvordan de arbeider med for eksempel mors mentaliseringsevne.
Læringsbegreper
Informantene har fokus på at foreldre skal lære, og gjerne lære noe nytt, gjennom råd og veiledning. Læring har tradisjonelt sett vært pedagogenes domene. Informantene skrev at det var problemer med «barnas atferd» og at dette måtte gjøres noe med. Jeg finner formuleringer som at mor har «lite forståelse for barns behov» og «mor vet ikke hvordan hun skal møte barnas utfordringer». En informant skriver at en må «realitetsorientere mor for hvordan hennes tilstand påvirker hennes evne til å utøve omsorg». Her kan det skimtes at mor behøver en opplæring i hva barns behov er og hvordan hun skal dekke dem. Barna skal få et tilbud som «gir dem innsikt i hverdagen de lever i, slik at de kan få en forståelse for mors vansker». De små behøver også en opplæring slik at de bedre kan forstå hvordan alt henger sammen.
Bransjeord
Som en kan forvente av en slik undersøkelse så finner jeg en god del bransjeord, ord og uttrykk som er typisk for barnevernsfeltet. Dette er ord som samarbeidsmøter, ansvarsgruppe, voksentjenestene, bestillinga, tiltaksplan, andrelinja, oppstartssamtale/oppstartsmøte, støttesamtale og saken. Disse begrepene er nødvendige for at mennesker i samme bransje kan snakke sammen på en god måte.
Hjelpeord
Jeg så tidlig at det var en opphopning av det jeg vil kalle «hjelpeord» og «frivillighetsord» i beskrivelsen av tiltaket råd og veiledning. Ordene har en klang som innebærer en frivillighet og at hjelpen er ønsket av mottakeren. Dette var ord som «tjeneste», «er der for å hjelpe», «støttespiller», «behandlingstilbud», «med mors samtykke», «hjelpe til med samvær», «mor får komme med ønsker selv», «støtte/hjelpe barna», «..får være opp til mor», «bistå», «støttetiltak» og «støttesamtaler».
Maktord
Kontrasten til frivilligheten blir tydelig når jeg ser at det er mange «maktord» i teksten. Med «maktord» mener jeg ord og setninger som indikerer at råd og veilederen kan kreve noe av mor, gjerne i form av å endre praksis. Ordene brukes hyppigst i besvarelsen av målsettinger ved arbeidet. Disse er blant annet «mor skal ikke drikke», «mor må vite», «mor skal følge opp», «mor skal i aktivitet/arbeid» og «realitetsorientere mor».
Samarbeid
Også «samarbeidsord» har en tydelig plass i materialet. «Samarbeid med barnehage/skole», «koble på», «ansvarsgruppe», «samarbeidsvillig», «dårlig samarbeid med far», «bli enige om», «få mor med på laget», «etablere samarbeid mellom mor og lærer», «koordinering» «trekkes inn i saken», «samarbeid med flere».
Nettverkstenkning
I caset blir det sagt at mor har lite nettverk og at hun har liten kontakt med egen familie. Det er noe henvisninger til nettverkstenkning i teksten, men ikke mye. En informant skrev at det var viktig å finne ut om noen i familie eller nettverk kunne bistå samt at et tiltak kunne være et nettverksmøte. Flere av informantene var opptatt av å få et samarbeid med far og få i gang samvær med barna, eller var det ikke nevnt andre enn profesjonelle samarbeidspartnere som fastlege, skole, barnehage, BUP og lignende. Arbeid med å utvide mors nettverk ble ikke sett som sentralt i dette tilfellet. Jeg utelukker selvsagt ikke at nettverksarbeid kan komme inn i en senere fase av arbeidet, det ble ikke presisert noe sted at denne typen arbeid ikke er viktig. Men funnet er spesielt interessant med tanke på at i caset var mors kjæreste beskrevet som en trygg voksen for barna som tok «voksenansvar» når han var i hjemmet. Mor drakk mindre når han var tilstede. Stabiliteten var derimot ikke den beste, han flyttet ut av huset hver gang han og mor hadde kranglet. Ingen av mine informanter nevnte mors kjæreste i sine besvarelser, verken positivt eller negativt. Dette stusset jeg over, hvorfor er ikke han viktig i denne sammenhengen? Det kan selvsagt hende at situasjonsbeskrivelsen var formulert på en slik måte at informantene ikke tenkte på han som en stabil omsorgsgiver for barna. Jeg ville likevel tenkt at det var interessant å kartlegge dette nærmere. Hvis tilknytningstankegangen står sentralt i arbeidet kan man jo tenke at mors kjæreste faktisk er en viktig voksen for barna? Hver gang han bor i huset så opplever barna at de slipper å kle på småsøsken, lage mat og komme seg opp selv om morgenen. Jeg ville tenkt at dette er noe man kan spille på også fremover, uten at jeg skal skissere hva slags rolle mors kjæreste kunne hatt overfor barna. Mulighetene er mange og mye avhenger selvsagt av hans innstilling til å ha en slik rolle.
Rusmisbruk?
Av alle informantene var det kun en som ikke betegnet mors forhold til alkohol som misbruk eller som et rusproblem. I caset ble det beskrevet en mor som festet i helgene, av og til med barna tilstede. Alle så det som veldig viktig at mor fikk hjelp med sitt forhold til rusmidler.
Omfang
På spørsmål omkring omfanget av råd og veiledning sier alle informantene at de ønsker å ha møter med mor og barna 1-2 ganger i uka til å begynne med, kanskje en nedtrapping etter hvert. De fleste ser for seg at vedtaket kommer til å vare fra 6-12 måneder. De ønsker å være «tett på» og ha «tett kontakt» med familien. Det påpekes at for å få en god relasjon til familien så må kontakten være hyppig.
Kondensering
Når jeg nå skal fortette de ulike meningsbærende enhetene har jeg valgt overskrifter som jeg mener har en mer generell form. Disse kunstige sitatene er ment som kategorier for det jeg mener er essensen i teksten. Jeg har forsøkt å lage overskriftene så konkrete som mulig slik at det er mulig å se tilbake på trinnene overfor og finne igjen opprinnelsen.
Tett på for tydelig endring
Det er ønskelig for informantene å møte familien minimum en gang i uka over flere måneder. For å kunne få til endring så blir det sagt at hyppige møter er gunstig. Det er mulig å justere ned frekvensen når relasjonen er på plass.
Samarbeidsprosjektet
Jeg fant mange referanser til at samarbeidskompetanse var en viktig egenskap for råd- og veilederen. Det skal være et samarbeid mellom veileder og familien, mellom familien og andre hjelpere samt mellom veilederen og hjelpesystemet for øvrig. Veilederen skal også kunne hjelpe foreldre til å samarbeide bedre med sine nærmeste, enten det er profesjonelle eller private aktører i deres liv. Hvis vi ser på hva sosialt arbeid innebærer så er samarbeidskompetanse en av flere områder det er viktig å beherske. Det samme gjelder disiplinen veiledning, også her fremheves viktigheten av å være god på å samarbeide med andre.
Ordets makt
Ordene «rusmisbruker» og «rusavhengig» blir brukt om en mor som drikker alkohol i helgene sammen med venner, av og til når barna er tilstede. 4 av 6 informanter beskrev mors forhold til alkohol som «rusmisbruk» og «rusavhengig» samt at hun burde få «rusbehandling». I mitt case forsøkte å beskrive mors forhold til alkohol som diskutabelt, men jeg tenkte aldri at hun skulle bli oppfattet som rusmisbruker. Barna sier i teksten at de ikke liker at mor har fester hjemme, så dette tenker jeg uansett er et godt argument for at mor bør la være å drikke hjemme.
Mine funn omkring læringsbegreper kommer også inn under denne overskriften. Hvis en som råd og veileder går inn i arbeidet med et ønske om å lære mor god omsorg for barn vil dette påvirke hvordan vi forholder oss til henne. Mor vil da bli en mer eller mindre lærevillig «student» som behøver å få vite noe nytt omkring omsorg. Marthinsen påpeker at grensesetting ved forhandling og veiledning synes å være en nærliggende betegnelse for arbeidet i barneverntjenester i mange land. Innenfor pedagogikkens forskjellige retninger er grensesetting et viktig begrep, noe en også kan finne tegn til i mitt materiale. Hvis mor da ikke er så villig som vi hadde håpet kan vi si at hun ikke er «veiledbar». Dette kan frata barnevernet mye ansvar, i og med at læreprosessen gjerne ses som en ovenfra og ned-prosess. Hvis opplæringen ikke var vellykket så var kanskje ikke mor nok motivert eller interessert i endring. Men det kan også føre med seg en større tålmodighet og respekt hvis utgangspunktet er at omsorgen er for dårlig fordi du ikke vet bedre – ennå. Min overbevisning er at alle kan ta imot veiledning, men det avhenger av riktig tidspunkt, riktig person, riktig relasjon og riktig fremgangsmåte. Læringssynet kan både styrke og svekke tiltaket i så måte.
Definisjonsmakten blir også tydelig for meg når man ser på det store psykologiske fokuset i teksten. Informantene ser store mangler hos mor når det gjelder tilknytning, relasjon og mentalisering. Disse begrepene er igjen sterkt knyttet til psykiatriske diagnoser som tilknytnings- og relasjonsskader. Samarbeid med instanser som har ekspertise på dette feltet er nevnt som viktig hos alle informantene. Det får meg til å spørre meg selv: hva gjør dette med foreldrene vi arbeider med? Det kan virke som at en søken etter psykologiske «feil» og diagnoser kan føre oss på riktig spor når det er snakk om god nok omsorg. Men vil ikke det naturlig gjøre at foreldrene ofte er årsaken til barnas problemer? Og gir dette god grobunn for vårt arbeid med å gi endringsfokusert råd og veiledning? Hvis mor opplever at hun og hennes psykiske helse har en negativ effekt på barna så kan det føles uoverkommelig å arbeide seg gjennom problemene. Jeg opplever ikke at mine informanter utelukkende er opptatt av det psykologiske aspektet i caset, men det er likevel tydelig at dette har førsteplass på rangeringslista. En kan spørre seg om psykologien skal ha så stor plass i tiltaket som det kan virke som det har. Hva ville skjedd om for eksempel nettverkstankegangen stod øverst på lista? Hvordan ville det ha endret tiltaket? Det er nok det samme som skjer innenfor barnevernsfeltet som i mange andre bransjer, det er en pendelsvingning som er i stadig bevegelse. For en del år tilbake var «flip-over»-metoden svært populær i Trondheim. Den hadde fokus på at ungdommene selv skulle definere, og involvere, sitt nettverk for å få et bedre liv. Jeg tenker at det som nå har skjedd er at hjerneforskning og psykologiske teorier og perspektiver på omsorg har fått en stor plass i barnevernet. Man kan diskutere om det kan være ødeleggende for helhetssynet barnevernet hevder å ha i arbeidet med sine familier. Jeg har ikke noe svar på det, men jeg mener det er viktig å være klar over eget fokus og ståsted når man skal hjelpe de mest sårbare i samfunnet.
Alliansepress
Barnevernstjenesten er en instans med mye makt, også makt til å hjelpe. Denne dualiteten er både viktig og tydelig, men gjennom teksten finner jeg også at den kan være utydelig og nesten «falsk». Hjelpeordene er velmente og oppriktige i sin form, men det ligger alltid noe bak og ulmer – riset bak speilet hvis du ikke er mottakelig eller velvillig innstilt til den hjelpen du blir tilbudt. Dette kan ses på som det Mathiesen beskriver som strukturmakt. Blir makt utført i lys av kjønn, klasse, rase, geografi eller system kaller han det for strukturmakt. Når det blir beskrevet at mor «skal bli motivert for rusbehandling» så opplever jeg dette nesten som en selvmotsigelse. En motivasjon betinger en frivillighet, men i dette tilfellet er frivilligheten etterfulgt av et «hvis ikke». Hvis mor ikke føler seg motivert, og ikke vil ta imot motivering, så kan hun risikere å miste omsorgen for barna sine. Det vil i praksis si at hun må bli motivert – enten hun vil eller ikke. Dette er en utfordring både faglig og etisk. Det faglige problemet oppstår idet veiledning er fundert på frivillighet og muligheten for selv å definere egne mål. I dette tilfellet er det lite aktuelt, mor er ikke motivert for verken å ta tak i eget rusmisbruk eller å miste barna sine. Med denne argumentasjonen kan man si at mor ikke mottar veiledning, men en slags tvangsmotivering. Etisk sett er det vanskelig å se for seg en respektfull måte å tvangsmotivere andre på. Hva gjør vi med et menneske når vi definerer hva hans eller hennes problemer består i? Når vi skriver en tiltaksplan som blir gitt til en råd og veileder med beskjed om å nå mål som mor ikke kjenner seg igjen i? Hvis vi ser på de yrkesetiske retningslinjene for barnevernspedagogene så vil denne måten å arbeide på kunne diskuteres på flere punkter.
På den andre siden kan man argumentere med at barnevernet først og fremst arbeider for at barna skal ha et bra liv. Hvis det innebærer å tvangsmotivere mor til rusbehandling så får det heller være, det viktigste er at barna får det bedre. Dette er et nobelt mål, men ikke alltid like lett å arbeide etter. Hva som er barnets beste er en diskusjon jeg tror, og håper, at vi ikke blir ferdig med innen barnevernsfeltet. Hvordan en skal balansere respekten for foreldres liv med hensynet til barnets beste vil nok for alltid oppta oss i denne bransjen.
Psykolog light?
Det store fokuset på psykologien som bærebjelke for god omsorg har ført meg inn i følgende; hva skiller råd og veiledning fra samtaler med en psykolog? Barnevernet i Trondheim har hatt grundig opplæring i Kvellomodellen, som innebærer opplæring i blant annet tilknytningsstiler, relasjonsskader, mentaliseringsintervju og vurdering av emosjonell omsorg. Denne kunnskapen har naturlig nok hatt stor plass i faglige diskusjoner og har, etter min oppfatning, vært det foretrukne fagsynet i flere år. Hvis man ser på hva sosialt arbeid var ment å være ser man at mange fasetter i arbeidet har kommet i skyggen. I søken etter «primærvansken» har barnevernets fokus gått lenger og lenger bort fra nettverkstenkning, sosial forebygging og fattigdom. Psykiatriske diagnoser og fagtermer har tatt mye av plassen. Et litt provoserende spørsmål blir derfor; er barnevernsarbeideren blitt en slags psykolog light? Driver vi og sluser barn og familier inn i psykiatrien fordi vårt fokus har blitt «psykologisert»? Våre faglige guruer har i hvert fall endret karakter, nå er vi på forelesninger og kurs med hjerneforskere og psykologspesialister mens vi tidligere kanskje hadde et bredere fokus. Jeg mener det er viktig å se på hva dette fokuset gjør med arbeidet og sørge for å forsikre oss om at det virkelig er til beste for barna. For å sette det på spissen; blir barna friskere av at de får en psykiatrisk diagnose, eller at mor får det? Slik jeg ser det så er barnevernet med på å bidra til økningen av diagnostisering ved at fagsynet vårt er blitt mer snevert rettet mot psykisk helse. Det er selvsagt gode effekter av dette – flere får hjelp med problemer som tidligere både var tabubelagt og lite forsket på. Spørsmålet er bare om barnevernet er den instansen som skal behandle og hjelpe til med diagnostiseringen.
Funnene mine kan tyde på at det psykologiske perspektivet er svært sentralt i hjelpetiltaket råd og veiledning.
Andres bord
Informantene ble spurt om det er utfordringer de tenker at andre instanser bør ta seg av. Her svarte de «fastlege med tanke på mors psykiske helse», «NAV med tanke på arbeid/økonomi», «rusbehandling» «veiledning til skole/barnehage», «ambulant boveiledning», «frivillige organisasjoner, kulturenheten» (fritid), «familievernkontoret- hjelpe til med samvær med far», «psykiatri», «BUP», «familieposten» og «skole – følge opp ved fravær, samarbeid med mor».
Det er interessant å se at til tross for det store fokuset på relasjon, tilknytning og mentalisering i tiltaket råd og veiledning så ser man at det er mange deler av den psykologiske oppfølgingen og behandlingen som blir sett på som «andres bord». Behandling av mors psykiske lidelse bør skje i «psykiatrien» samt at barnas mulige tilknytningsskader bør behandles hos BUP. Kanskje kan det være sånn at veilederen kan bidra med kartlegging av vanskene, mens behandlingen bør utføres av andre? Eller er det slik at veilederen fungerer som en «terapeut light» som har kunnskaper om psykologiske prinsipper og kan identifisere avvik, men som ikke er kvalifisert til å behandle? Hvor går for eksempel skillet mellom en trist og engstelig mamma og en mamma med depresjon og angst? Er det diagnosen som blir retningsgivende for hvilken instans som har ansvaret for oppfølgingen? Jeg synes det en interessant problemstilling, jeg ser ofte at foreldreveiledning har elementer av terapi. Kanskje handler dette om at en sterk relasjon til veilederen også har en terapeutisk virkning for foreldrene. Kanskje handler det ikke så mye om hva vi kaller det heller, men mer om hva relasjonen får av betydning for de vi arbeider med.
Sammenfatning av betydning
Jeg vil her forsøke å sammenfatte de funnene jeg har gått gjennom over til en mer helhetlig oppsummering. Jeg har valgt å beskrive det jeg mener er knyttet til den praktiske gjennomføringen av tiltaket og deretter det jeg ser som viktige kompetanseområder når en skal bedrive råd og veiledning. Resultatene vil bli presentert i lys av de teoretiske rammene som ligger til oppgaven.
Praktisk gjennomføring av tiltaket
Oppdrag om å gi råd og veiledning får mine informanter fra forvaltningsdelen av barne- og familietjenesten. Det kommer ofte i form av en tiltaksplan med uttalte mål, som mer eller mindre er utarbeidet i samarbeid med familien. Dette utgangspunktet for arbeidet kan selvsagt drøftes på flere måter når det gjelder for eksempel organisering. Jeg vil trekke frem viktigheten av «å starte der den andre er», som også Levin berører (2004). Hun skriver at det er viktig å spørre klienten om hva som er dennes problem, hvem som er involvert og hvordan det kan løses. Kierkegaard påpeker at det er viktig å forstå den andre, men at det også er ønskelig at hjelperen forstår mer enn den andre. Sett i lys av dette så vil det være viktig å la familiene få stor innflytelse på hva de selv skal arbeide med når de får tilbud om råd og veiledning. En godt utarbeidet tiltaksplan, i samarbeid med familiene, vil kunne øke sannsynligheten for at forandringer skjer til beste for barna.
Mine funn etter vignettstudien tyder på at råd og veiledning kan foregå hjemme eller på kontoret. Det ser ut som at mine informanter foretrekker hjemmebesøk. I tilfeller som ble beskrevet i mitt case vil tiltakspersonene være «tett på» familien og ha møter minst en gang i uka, gjerne over flere måneder. Noen hevder at det kan ta lenger tid på grunn av alvorligheten og at mor har tre barn med det de ser på som store utfordringer. Hyppigheten av kontakt støttes også av utenlands forskning på foreldreveiledning der man ser at minimum 3 hjemmebesøk i måneden må finne sted for at tydelig endring skal skje (Drugli & Lichtwarck, 1998, ),(Kvello, 2010). For å få muligheten til å ha så tett kontakt med familiene så må veilederne prioritere bort andre arbeidsoppgaver. Dette kan oppleves vanskelig om man ikke får støtte fra sin leder på hva som må komme først og hva man kan vente med. Endringsprosessene kan ta lang tid og Revstedt poengterer at tidsaspektet kan være utfordrende i de organisasjonstyper hvor man finner flest motivasjonsarbeidere (2004). For at motivasjonen skal kjennes innenfra så kan veilederen behøve mer tid enn det arbeidsgiver er villig til å avse. En fare ved dette er at veilederne kan selv miste motivasjonen for arbeidet hvis føringene for arbeidet legger opp til at ytre motivasjon hos foreldrene er tilstrekkelig. Varig endring krever indre motivasjon, og dette krever nok med tid.
Livsområder som omfattes av tiltaket
Gjennom analysen av vignettstudien kom det frem at tiltaket råd og veiledning omfatter mange forskjellige utfordringer hos foreldrene. I mitt case fremstilte jeg en mor med omfattende utfordringer i livet sitt. Hvis vi ser på oversikten til Vist og hennes kolleger (Vist et al., 2010) omkring aktuelle livsområder kan vi finne flere aktuelle kategorier. Råd og veiledning omfatter både kartlegging av psykisk helse, rusbruk/ rusmisbruk, altså er kategorien Helse: fysisk, psykisk, rus meget aktuell. De ønsker også å forsøke å motivere mor til behandling hvis dette kan gjøre situasjonen bedre for barna. Informantene skriver at mor behøver hjelp med økonomi og boligsituasjon, men flere nevner at de ville «koblet på» andre instanser for å bistå mor her. Det ser ut til å kartleggingen av disse livsområdene kommer inn under tiltaket, men at den praktiske hjelpen faller inn under andre, som for eksempel NAV. Sosiale relasjoner og nettverk er aktuelt, flere ønsker å utvide nettverket til mor samt å få far «mer på banen» o forhold til barna. Det blir nevnt at det er ønskelig å «få mor ut i jobb», noe som faller inn under livsområdet arbeid og skolegang – læringsevne og erfaringer. Informantene ønsket å bidra til å gi forståelse for barns behov for omsorg og bidra til bedre tilknytning mellom barn og foreldre. Mor behøver hjelp med grensesetting og mentalisering i forhold til barna. Dette faller inn under livsområdet familiesituasjon. Det ser ut som om dette livsområdet er sterkest representert i teksten og den kategorien som tydeligst faller inn under arbeidet i råd og veiledning. Det kan sikkert diskuteres om å hjelpe mor med å skaffe barnehageplass og SFO går inn under den samme kategorien, eller om det går inn under ressurser i nærområdet. Å hjelpe til med fritidsaktiviteter, gjerne i samarbeid med frivillige organisasjoner, må plasseres under livsområdet aktiviteter, interesser, hobbyer.
Det vil si at av de 11 kategoriene som ble presentert som livsområder så kan råd og veiledning omhandle minst 7 av dem. Jeg skriver «minst 7» fordi jeg tenker at det i andre saker kan være behov for bistand også på andre livsområder.
Dette var svar jeg fikk ut fra en beskrivelse av en forholdsvis typisk barnevernsfamilie. En alenemor med flere barn, lav inntekt, mulig rusutfordringer og variasjoner i utfordringer hos barna. Listen over er selvsagt ikke uttømmende, det finnes utallige utfordringer som ikke kom med i mitt case. Som vi ser av avsnittet over så omfatter råd og veiledning veldig mange innsatsområder, noe det er grunn til å stoppe opp litt ved. Er det slik at det er sannsynlig at en tiltaksarbeider har kunnskaper og evner innenfor alle områdene? Og er det slik at de opplever seg kompetente i de fleste av disse? Dette kan være interessant å se nærmere på i en senere undersøkelse.
Sentral faglig kompetanse
Hvis en skal jobbe med tiltaket råd og veiledning ser det ut som om noen egenskaper er viktige å inneha. Det å kunne danne relasjoner til andre, både i profesjonelt nettverk og i familiene, ser ut til å være av avgjørende betydning. Relasjonskompetanse består som nevnt blant annet av inkludering, respekt, tillit, følelsesmessig nærhet, menneskeinteresse, dialogferdigheter, emosjonell modenhet og humor (Spurkeland, 2012). Jeg ser tegn til flere av disse delkomponentene i informantenes besvarelser. Deres fokus er på å komme i posisjon slik at de kan bidra til endring hos foreldrene. De ønsker å «være der den andre er», som vi kjenner igjen fra interaksjonistisk sosialt arbeid (Hutchinson & Oltedal, 2003). Uten tillit, nærhet og respekt vil dette bli vanskelig. På den annen side kan det at veilederen er så avhengig av en god relasjon også føre til et visst alliansepress ovenfor foreldrene. De vet at hvis de ikke er samarbeidsvillige og gjør som barnevernet ber dem om, så kan de potensielt stå i fare for å miste omsorgen for barna sine. Når man gir råd og veiledning til foreldre så er det viktig å reflektere omkring dette. Ikke minst når man ser på definisjonen av veiledning som påpeker viktigheten av at den andre går inn i dette frivillig (Tveiten, 2013). En åpenhet omkring makt og relasjon vil kanskje kunne være nyttig, både for foreldrene og for den avgjørende relasjonen de må ha med veileder.
En evne til å skille ut hva som er viktig og ikke når en skal drive råd og veiledning har jeg kalt kartleggingskompetanse. Med dette mener jeg en evne til å systematisere og tydeliggjøre hva som er utfordringer for familien. Flere av informantene skriver at de «må finne mer ut av» og «få mer informasjon om» situasjonen til familien. Det kan se ut som dette er en viktig del av jobben selv om det er utarbeidet en tiltaksplan. Denne kompetansen er også viktig når det skal bestemmes hva som er «andres bord» i arbeidet. Kartleggingen kan føre til blant annet henvisning til andre instanser som for eksempel BUP, behandlingssenter for voksne eller NAV. Det vil si at god kartleggingskompetanse vil kunne gi familiene god hjelp så tidlig som mulig.
Eklektisk fagkompetanse er naturligvis en sentral komponent når en arbeider med råd og veiledning. Mine funn tyder på at fag som psykologi, pedagogikk, jus og sosiologi er sentrale for utførelsen av tiltaket. De psykologiske referansene er mange, og storparten handler om tilknytning og relasjoner samt måter å bli bedre på disse områdene. De nevner mentalisering som spesielt viktig. Her ser jeg klare paralleller til psykodynamisk sosialt arbeid. Det er en tydelig tendens gjennom hele undersøkelsen at psykologiske begreper dominerer bildet. På den andre siden så er helhetssynet på mennesket også tilstede, så det er kanskje mulig å si at råd og veiledning ser ut til å være en blanding av psykodynamisk og interaksjonistisk modell?
Når det gjelder pedagogikken så ser jeg tydelige tegn til et opplæringsbehov hos mor i svarene jeg fikk. Det ble ikke beskrevet hvordan man går fram for å lære mor å gi bedre omsorg til sine barn, det kan kanskje foregå både ved hjelp av veiledning og rådgivning. Flere av informantene beskrev mor på en måte som jeg tolket som at «hun ikke vet bedre» og behøver større kunnskap for å gjøre det riktige. Vi kan tenke at dette grenser opp mot opplæring og vil per definisjon ha lite med veiledning å gjøre. Det kan kanskje defineres som rådgivning, men det er kanskje å strekke det litt langt. Juridiske henvisninger var det for så vidt lite av, men jeg vil trekke inn dette fagfeltet i og med at tiltakspersonene ofte jobber ut fra en tiltaksplan. Dette arbeidet er lovfestet og en bør ha en viss oversikt over lovgrunnlaget når en jobber ut fra barnevernsloven. Hvis ikke kan man komme til å gjøre feil som ikke bare er etisk uforsvarlige, men kanskje også ulovlige. Sosiologien kommer tydelig inn når informantene skriver om nettverksarbeid. De beskriver at de ønsker å «dra inn nettverket» og finne ut av om det er nyttig å «lage samværsavtale med far». De sier lite om hvordan de drar inn nettverket i arbeidet, annet enn det profesjonelle nettverket. Det er også tydelig at det sosiologiske perspektivet er tilstede når de snakker om at det er viktig at barna kommer inn i barnehage og SFO og at de får starte med en fritidsaktivitet. Det kan stilles spørsmålstegn ved om et sosialt forankret fagsyn kunne blitt bedre ivaretatt ved at barnevernet benyttet seg av livsområdetenkning. Det vil være viktig å kunne skjerpe blikket overfor familier med sammensatt problematikk slik at barnevernet ikke opererer ut fra hva de til enhver tid selv har fokus på.
Helhetssynet blir mest tydelig når alle delene av familiens liv blir hensyntatt, noe jeg hevder å se at mine informanter får til. Helhetssynet innebærer at både tanker, fornuft, følelser, kropp og handlinger påvirker hverandre (Tveiten, 2013). I og med at barnevernsfeltet har så mange grenseoppganger rent faglig, så vil jeg hevde at en som skal drive råd og veiledning må ha en bred forståelse for familier som strever. En må kunne veksle mellom ulike fagsyn og velge fremgangsmåte ut fra hva som vil gagne familiene mest. Dette er en kompleks oppgave og krever at tiltakspersonene stadig oppdaterer sin fagkunnskap. Det kan se ut til at det er på psykologifeltet at det er størst utvikling nå, og da er det naturlig at barnevernet holder seg oppdatert også der. Det er likevel en fare for at andre fagretninger får mindre plass når en retning har så mye fokus. Dette er det viktig å være klar over når en skal velge hvilket hovedfokus råd og veiledning skal ha i tiden fremover.
Etisk kompetanse ser ut til å kunne hjelpe tiltakspersonene med å gi god hjelp til familiene. Etikk kan forstås som systematisk refleksjon over spørsmål om rett og galt, godt og ondt i moralsk forstand, eller som moralens teoretiske grunnlag (Tveiten, 2013). Mine funn tyder på at råd og veiledning først og fremst skal basere seg på hva foreldrene selv mener de strever med. Veilederne beskriver at de forsøker å «være der den andre er» (Levin, 2004) og at de ønsker at mor selv skal formidle hva hun ønsker hjelp til. Dette rimer bra med de etiske retningslinjene som er beskrevet tidligere, den som behøver hjelp har frihet til å ta egne valg. Veilederen skal være der for den andre, og selvbestemmelsen til denne er av stor betydning for et etisk forsvarlig arbeid. Det er også av stor betydning at man er klar over barnevernets dobbelthet i møte med foreldrene. Det er ikke til å komme fra at barnevernet forvalter en stor makt, og noe av makten er også skjult. Hvis man ikke er bevisst på denne maktforskjellen kan man komme til å misbruke den, selv om dette ikke var intensjonen i utgangspunktet. En maktinstans som skal være til hjelp vil alltid måtte reflektere over sin posisjon i forhold til familiene. Blir ikke det gjort kan man komme til å gjøre alvorlige overgrep. Barnevernet utøver strukturmakt i form av å være en kontrollinstans i samfunnet, men har også utfordringer når det kommer til mikromakt på et lavere nivå (Marthinsen, 2003). Hvis mye av makten blir utøvet «på gulvet» i tjenesten så kan dette være utfordrende for de ansatte.
Det er også sentralt å ha fokus på at barnevernet har en egen diskurs med begreper som kan være ukjente for dem vi jobber med, og kan fremstå som et etisk dilemma for feltet. Diskursen er viktig for de som jobber med barnevern og gir dem et felles språk omkring arbeidet (Juul, 2011). Denne diskursen kan også gjøre at mange blir stilt utenfor, de som ikke kjenner sjargongen kan lett bli satt på sidelinja når viktige beslutninger skal tas. Det ligger en fare i det å bruke for mye bransjeord når en diskuterer enkeltpersoner – det kan føre til at den enkeltes stemme «drukner» i de faglige diskusjonene fordi man ikke kan ordene som benyttes. Bransjeordene gir makt til dem som behersker dem, og kan føre til en umyndiggjøring av dem som ikke gjør det. Jeg tenker det er viktig å være seg bevisst når en bruker bransjeord og i hvilke sammenhenger. En bevisstgjøring av dette kan kanskje føre til at flere av familiene opplever en større respekt i møtet med barnevernet.
Det er også interessant at en tjeneste som har såpass stor makt som barnevernet ofte bruker ord som indikerer frivillighet. Dette kan fort bli forvirrende for familiene hvis de ikke selv opplever at det er nødvendig med hjelpetiltak. Her kommer vi for å hjelpe, enten dere vil eller ikke, kan bli opplevelsen deres av barnevernets tiltak. Denne endringen fra «redning» til «hjelp» i barnevernet har nok vært med på å prege språket vi bruker (Marthinsen, 2003). Jeg mener dette også er et etisk spørsmål, er det riktig å presentere familien for et «tilbud om hjelp» hvis barnevernet er den som har definert manglene? Er det ikke da mer redelig å si at foreldrene må endre seg, og at vi tenker at denne metoden eller fremgangsmåten er riktig til formålet? Og heller tone ned «hjelpeaspektet» til fordel for «endringsaspektet»? Det å skjule seg bak at vi er en tjeneste med gode hjelperedskaper er ikke alltid riktig, vi er også et maktorgan som må sette i verk tiltak for at barna skal få det godt nok. «Hjelpen» vil da bli et «endringstiltak» til barnets beste. Det er selvsagt mange foreldre som kommer i kontakt med barnevernet som gjerne vil ha hjelp. Da vil det være mer naturlig å snakke om de ulike hjelpetiltakene vi har og kanskje kan de også velge det som passer dem best. Frivilligheten blir da ivaretatt og ordvalg som «tjeneste» og «bistand» blir mer naturlig.
Mor blir av de fleste informantene tillagt et rusproblem, og veilederens oppgave var blant annet å forsøke å motivere mor til å ta imot hjelp for dette. Caset ble ikke utformet i den hensikt å fremstille mor som rusmisbruker, men alle med unntak av en informant antok at hun hadde problemer med rus i en eller annen form. Jeg mener dette er interessant med tanke på våre egne fordommer, som Gadamer gjør oss oppmerksomme på (Alvesson & Sköldberg, 2008). Hva er det i teksten som gjør at så mange informanter antar at mor er avhengig av alkohol? Mor fester og drikker alkohol med venner, også når barna er tilstede, men det blir for eksempel ikke sagt noe om at mor drikker når hun er alene med barna. En definisjon av rusmisbruk innebær er at misbruket går ut over dine vanlige gjøremål. Dette blir ikke påpekt i teksten. Så hva er det som gjør at så mange definerer mors forhold til alkohol som misbruk? Kan det baseres på informantenes erfaring med lignende saker hvor bruken av rus ofte viser seg å være større enn først antatt? Eller kan det hende at samfunnet vårt generelt er kritisk til foreldres bruk av alkohol, uavhengig av mengde og effekten det har på barna? En tredje forklaring kan være at informantene ser mors psykiske helse og alkoholbruk som «to sider av samme sak», en av informantene kommenterte at kanskje er det slik at mor «selvmedisinerer seg» med alkohol. Uavhengig av årsaken til deres bruk av ord så synes jeg det er verd å tenke over hva slags effekt det kan ha på enkeltmennesket å bli forhåndsdefinert på denne måten. Har mor noen reell mulighet til å argumentere for at hennes forhold til alkohol er normalt og greit? Jeg tror det kan bli vanskelig når hjelperen allerede har definert et problemområde. Det er mulig å se på utfordringen på flere måter, men jeg synes det er viktig å ta den etiske debatten omkring det å sette stigmatiserende merkelapper på dem vi arbeider med. Er det derimot slik at mor kjenner seg igjen i beskrivelsen og føler seg møtt ved at man «tar tyren ved hornene» så er jo det en annen sak. I mitt case kan det derimot virke som om mor har en annen definisjon av sitt forhold til alkohol enn at hun er en misbruker.
Samarbeids- og motiveringskompetanse ser også ut til å være viktig for å gjøre en god jobb. Godt samarbeid med familien, privat og faglig nettverk virker å være sentralt for om råd og veiledning skal fungere optimalt. Tiltakspersonen tar også noe ansvar for å hjelpe foreldrene med å bedre sin samarbeidskompetanse ved å være med på møter og lignende sammen med familiene. Samarbeid er også viktig for at foreldre og barn får behandling, hvis det er behov for det. Oltedal med flere poengterer at samarbeidskompetanse er sentralt i sosialt arbeid på grunn av at arbeidet omfavner så mange fagområder (Hutchinson & Oltedal, 2003). Råd og veiledning innebærer også evne til å motivere andre. I dette tilfellet ønsket de fleste å motivere mor til å ta imot hjelp for psykisk helseproblematikk og sitt rusmisbruk. Begrepet ble også brukt i forbindelse med at mor skulle motiveres til og få barna inn i fritidsaktiviteter. Det ble ikke beskrevet hvordan informantene går fram for å motivere foreldre. Som nevnt tidligere så er det viktig å få nok tid til dette motivasjonsarbeidet (Revstedt, 2004). Hvis ikke kan det ødelegge veiledernes egen motivasjon for å arbeide med tiltaket råd og veiledning.
Analyse av fokusgruppeintervjuet
Jeg vil nå se på hva informantene svarte angående råd og veiledning i fokusgruppeintervjuet. Jeg vil først gi en oversikt over de spørsmålene som ble stilt og det jeg mener er essensen av svarene som ble gitt. Også her ønsker jeg å gi en så korrekt gjengivelse som mulig uten egne tolkninger. Ord og uttrykk som er hentet direkte fra transkriberingsmaterialet står i kursiv, eller i anførselstegn hvis det er lengre sitater. Dette er virkeligheten slik jeg så den, det er jeg som har plukket ut disse essensene og valgt å belyse dem. Det er selvsagt mulig at andre ville valgt et annet fokus i sin presentasjon. Jeg vil belyse noen av punktene ved hjelp av den teoretiske rammen for oppgaven, men jeg har valgt å la funnene stå for seg der jeg allerede har drøftet dem under analysen av vignettstudien. Under følger de spørsmålene jeg stilte i fokusgruppeintervjuet. Ordlyden ble noe endret da jeg stilte spørsmålene muntlig, men innholdet er noenlunde det samme.
Helhetsinntrykk
- Et kull med barnevernsstudenter spør dere hva hjelpetiltaket råd og veiledning er. Hva svarer dere?
Det tar litt tid før noen av informantene svarer. En informant starter med å si at «råd og veiledning er et sekkebegrep for å kunne gi veiledning i forhold til en eller flere problematikker». En annen sier at «råd og veiledning e å gi den hjelpa som akkurat den her familien har behov for». De beskriver det som omfattende og at de jobber etter målsettinger. En av deltakerne sier at det dreier seg om endringsarbeid og prosessveiledning og at det går litt over tid. Det handler om å få et godt samspill og en god relasjon med den man veileder. Rådgivningsdelen blir beskrevet som «å gi direkte råd» mens veiledning «kanskje innbefatte litt mer relasjon». Råd kan gis på praktiske områder, for eksempel «råd om å legg frem klær kvelden før». Veiledning ses mer som en prosess enn rådgivningen. Eksempel på områder hvor en bruker mer veiledende metodikk er ved grensesetting, samspill og sensitivitet. En informant mener at h*n aldri har jobbet i en familie som bare har hatt behov for et av elementene. Råd og veiledning handler også om å «hjelp dem te å finn gode løsninga for sæ sjøl». Flere informanter sier at det er litt vanskelig å beskrive, hvis de hadde fått spørsmålet hadde de blitt «litt diffus kanskje, litt sånn generell» i forklaringen. Hvordan tiltaket blir utført kan avhenge av hvem som gir det, hvilken metode og bakgrunn man har og hvilke verdier man står for. Råd og veiledning er ikke i seg selv en metode, men flere sier at de benytter elementer av andre metoder når de gir råd og veiledning. Disse kan være webster stratton, DuÅ, motiverende intervju, PMTO og COS. Hva som bestemmer om det settes inn råd og veiledning eller andre metodebaserte tiltak mener de er styrt av systemet og organiseringen. Forskjellen på råd og veiledning og andre mer manualbaserte tiltak er litt vanskelig å beskrive for deltakerne. En av dem påpeker at råd og veiledning er et videre begrep og at en følger «behovet til dem du jobbe med te en hver tid». Manualbaserte metoder er mer strukturert når det gjelder omfang og hyppighet av kontakt. Råd og veiledning betraktes som mer fleksibel i så måte.
Det blir påpekt at arbeidet kan ta lang tid. Informantene mener at det ikke er noen forskjell i alvorlighetsgrad når det kommer til om barnevernet velger råd og veiledning eller en annen metode. En deltaker sier at det kan handle om «kunnskapen te den enkelte saksbehandler» hvilken metode som velges. Fordelingen oppleves som litt tilfeldig.
For og lykkes er det viktig å få til en god kommunikasjon og «skape en felles forståelse om ting». En stor del av tiltaket handler om og «kartlegg og finn ut, i samarbeid med familien ka det e den her familien treng». For å finne ut av det må en ha mange samtaler, bli kjent med familien, danne en relasjon, komme i posisjon og motivere før råd og veiledning i det heletatt kan begynne.
- Hvem eller hva har gitt innhold til begrepet råd og veiledning i barnevernssammenheng?
En deltaker starter med å si at kunnskapen om hva råd og veiledning er har h*n «opparbeida mæ gjennom erfaring, over tid sammen med kollegan min og teamet mitt». Informanten sier at han ikke hadde det klart for seg hva tiltaket gikk ut på da h*n var nyutdannet. «E ikke sikkert æ har det helt klart i dag heller» – men at erfaring og drøftinger i team har hjulpet på forståelsen. Alle er enige i beskrivelsen. En av informantene sier at h*n har lurt på dette selv som nytilsatt. H*n har ikke lært noen konkrete metoder eller verktøy for å bruke i arbeidet og «føle liksom at æ plukke litt her og der». Videre beskrives det at h*n har brukt kolleger for å se hva de gjør, prate med dem og spørre hvordan de gjør det – «så finn man jo en egen måte å gjør det på (..) men det e itj så lætt da». Til tross for at erfaring er viktig mener ikke informantene at det er avgjørende for å gjøre en god jobb. En deltaker påpeker at du kan bli bedre på å systematisere arbeidet med erfaring. En annen tror man kan bli mer opphengt i tiltaksplanen uten erfaring.
Alle sier at de ikke kjenner til at det finnes retningslinjer for arbeidet, verken gjennom utdanningene sine eller på arbeidsplassen. De har heller ikke mottatt opplæring av noe slag i hvordan man kan gi råd og veiledning. De har hatt kommunikasjonstrening, men ikke direkte opp mot råd og veiledning.
- I besvarelsene (fra vignettstudien) stod det flere steder at dere må «motivere mor» til å ta imot hjelp. Hvordan gjøres det?
Den første deltakeren sier at en må se om mor innser at hun har et problem. En annen mener det er viktig å «gjør ho oppmerksom på koss det påvirke ungan hennes». Man må «føl sæ litt fram» når man skal motivere andre, og det er ikke så lett å forklare. Det er en fin balanse mellom motivasjon og kritikk, mener en annen. En annen måte å få mor motivert på er å «vis en forståelse for den situasjonen mor e inn i». Det hjelper lite å være konfronterende. En deltaker sier at det kan hjelpe å bruke motiverende intervju for å utfylle råd og veiledning. Det handler om å bruke de metodene man kan der det passer inn.
Relasjonen til mor er av stor betydning hvis man skal motivere henne til behandling. «Det å ha en god relasjon te nånn e jo med på å styre ka du kan si å ka du ikke kan si»- forklarer en. Når man driver med råd og veiledning er det viktig å få en slik god relasjon ganske raskt. Man har ikke tid til å vente, det kan gå ut over barna. Det kan også gå an å motivere mor uten relasjon, men da blir det nevnt at det er maktaspektet til barnevernet som skinner igjennom, «riset bak speilet». Hvis foreldre står i fare for å miste barna så kan de få en ytre motivasjon for endring.
- Hva må være på plass for at råd og veiledning skal føre til endring?
Det første som blir nevnt er at foreldrene må ønske det selv. En av informantene nevner at det kan hende at «familian skjønne itj ka vi snakke om, dem kjenne sæ itj igjen i det som står i tiltaksplanan». En annen sier at «dem har jo itj vært me sjøl å skreve tiltaksplanan, og vi bruke for vanskelige ord». Det er viktig at foreldrene ser nytten av tiltaket og at man har samme forståelse for problemene. De må ha en erkjennelse av problemet. De opplever at det er vanskelig å arbeide når familier ikke gjør de oppgavene de får beskjed om å gjøre, at de ikke meddeler seg i samtalene eller er generelt passive i veiledningen. Hvis foreldre er veldig negative til barna sine kan det også by på problemer.
Informantene har opplevd at det blir jobbet med råd og veiledning over lang tid i enkelte saker, uten at det har noen virkning. En sier at «det e ihverfall itj vits i å gjør ting som itj virke for mang ganga» hvorpå en annen svarer «Men det e jo det vi gjør». Det blir sagt at «vi har jo familia som har vært i systemet i seks-sju år, kanskje enda mer å, å det har jo itj skjedd nånn ting (..) bare at det e bytta saksbehandler en fire-fem ganga». De snakker om at de burde vært flinkere til å slutte å gi råd og veiledning når det tydelig ikke fungerer.
For å vurdere om endring er mulig ser informantene på om foreldrene har noen bevegelse i positiv retning. Det kan være store eller små spor av endring. De er også opptatt av om foreldrene har evne til å «reflekter over sin egen situasjon». Hvis foreldre makter å se hvordan deres valg påvirker barna så er det et godt tegn. Men «hvis du ikke greie å gjør det, og det ikke virke selv om du på en måte endre og gjør det på en anna måte, så e det nok en pekepinn på at det her ikke e riktig da». Det er viktig å spørre foreldrene om hva de tenker kunne vært gjort annerledes for å få en felles forståelse. Når det gjelder denne felles forståelsen blir det problematisert at det for det meste er foreldrene som skal være enige med barnevernet, ikke omvendt: « Det e jo itj dermed sagt at barnevernet har den riktige målestokken på alt».
Motstand hos foreldre nevnes som en grunn til at man ikke lykkes i arbeidet. Det kan også være at foreldre har «veldig my fokus på sæ sjøl og ka dæm sjøl slit med» at de ikke har kapasitet til å se hva barna har behov for. Uttrykket «ikke veiledbar» blir betegnet som en «BFT diagnose». En deltaker bemerker at det ikke nødvendigvis er foreldrene som ikke er veiledbare, men at den som har gitt råd og veiledning ikke har vært gode nok. Hvis man sier om en mor at hun ikke er veiledbar kan det være litt skummelt, «for vanligvis når ting bli sagt mang nok gang så bli det en sannhet av det». De nevner også at det kan være grunner til at foreldre ikke er mottakelig for veiledning nå, men kan bli det senere. Disse kan være psykisk helse, rus, familiekonflikter eller at de har for mye å bekymre seg for i livet sitt.
- Er det personlige egenskaper som er viktige når man skal gi råd og veiledning?
Her nevnes gode kommunikasjonsferdigheter og «så må du ha evnen til å tilpass dæ litt til situasjonen». Det er viktig å kunne lytte, snakke og høre samt å være ydmyk. Respekt overfor foreldrene og «det å ha et avklart forhold te egne verdia og holdninga» er sentrale personlige egenskaper. En evne til å justere seg og sette seg inn i hvordan andre har det samt å kunne utfordre seg selv er viktig. Å kjenne seg selv godt; «ka va det som gjor at æ håndtert det sånn, ka va det som gjor at no hadd æ mest lyst te å reis mæ å gå?» Selvinnsikten bør være god. En informant sier: «Du må skriv opp mentalisering da». Med mentalisering mener deltakerne evnen til å forstå hvordan deres handlinger påvirker andre og seg selv. Empati er en del a mentalisering mener de. Det handler om at du «klare å sett dæ inn i andre, ka den tenke og føle og koffår dem gjør som dem gjør».
- I besvarelsene skrev de fleste at de ønsket å gi veiledning til mor 1-2 ganger i uka i en periode over flere måneder. Er det gjennomførbart i hverdagen deres?
Svaret på spørsmålet over var i første omgang «nei». De forklarer at det kanskje er mulig i en startperiode, men at det sannsynligvis ikke vil bli gjennomført hele veien. Grunner til at det ikke er gjennomførbart er for eksempel sykdom, kolliderende møter eller at foreldrene avlyser fordi «det e nå som har skjedd». Det nevnes at foreldre ofte ikke kan ta seg fri fra jobb til alle avtalene. De kommer inn på arbeidstid, og de finner ut at det er ulik praksis på de ulike enhetene angående dette. Noen opplever å ha arbeidstid frem til 15.36 med mulighet for å arbeide på ettermiddag og kveld. Andre opplever en forventning om å tilrettelegge arbeidstiden slik at det passer for familiene. Det blir drøftet hvorvidt det er hensiktsmessig å ha arbeidstid innenfor kontortid i deres jobb. De mener det er uheldig at det er avhengig av hvem du får som veileder hvorvidt du kan få hjelp på kveldstid eller ikke. En nevner at man kanskje skulle endret arbeidstiden og nesten jobbet turnus. Informantene tenker at det kan gagne familiene, men er usikre på om det er en endring de selv ønsker å gjøre. En deltaker ønsker seg et ambulerende team «som i større grad kan jobb mer på ettermiddagstid i Trondheim kommune». H*n ønsker at de kan være hjemme hos familiene og se på samspill og jobbe mer direkte i situasjoner. Dette kunne gjort at man har fått til å være tett nok på familien til at endring skal kunne skje.
En informant sier at det er mye annet som også skal prioriteres, det er mange familier som skal ha hjelp. I tillegg har de prosjekter de er med på, fagmøter og annen møtevirksomhet.
Informantene er enige i at det er «den hyppigheten og den systematikken og tett på som virke». Det er ønskelig å gi mor tilbud om veiledning såpass tett som 1-2 ganger i uka, men at det ikke er så lett. Det er heller ikke noe krav om hvor ofte man skal treffe familiene, noe som gjør at det kan bli nedprioritert etter en stund. De opplever at det kun er unntaksvis at de greier å opprettholde intensiteten i tiltaket.
Meningsbærende enheter
Jeg gikk så gjennom materialet, linje for linje, for å identifisere meningsbærende enheter.
Når det gjelder selve beskrivelsene av tiltaket råd og veiledning så kom jeg fram til følgende meningsbærende enheter:
Et sekkebegrep
Informantene er enige om at råd og veiledning ikke er en metode. De sier at det er et sekkebegrep og at de benytter deler av andre metoder inn i veiledningen. Det kan være elementer fra for eksempel DuÅ, PMTO eller Motiverende Intervju. Det blir sagt at råd og veiledning er et sekkebegrep og at det omfatter mye. De sier at det er litt diffust hva det egentlig innebærer og at det er lett å bli litt generell når en skal forklare hva råd og veiledning er. Råd og veiledning blir beskrevet som et fleksibelt tiltak som kan tilpasses behovet til de man jobber med. Det er mulig å lage et opplegg som passer «akkurat den familien» og det kan endres ut i fra hva som er hensiktsmessig. Tiltaket arbeider etter mål og brukes for å hjelpe foreldre til å kunne endre seg. Det blir påpekt at det er foreldrene som skal endre seg selv, ikke at tiltaket skal endre dem. For å få til endring hos familiene så må man ofte bruke mye tid. Endring skjer ikke «over natta» og informantene sier at de ofte må ha mange samtaler med foreldrene før det skjer noe.
En viktig del av arbeidet er kartlegging av familienes situasjon. Selv om det er utarbeidet tiltaksplaner etter undersøkelse så opplever veilederne at det er behov for ytterligere kartlegging før man starter endringsarbeidet. Dette kan være kartlegging på ulike livsområder som for eksempel helse og rus, familiesituasjon, økonomi og bolig.
Relasjon, motivasjon og felles forståelse
Et annet viktig punkt for å få tiltaket til å fungere er at de har en god relasjon til familien. Det gjøres med å være «tett på», og dette er spesielt viktig til å begynne med. Hvis veileder og foreldrene ikke har en felles forståelse av hva problemene består i så kan det gjøre arbeidet vanskelig. Da må veilederen bruke tid på å sette seg inn i hvordan foreldrene ser på situasjonen. De beskriver at gjennom å gjøre dette så er det lettere for foreldrene å samarbeide senere.
Å hjelpe foreldre til å bli motivert for endring er også en del av råd og veiledning. Hvis foreldrene ikke er motivert for å gjøre de endringene de må for at barna skal få det bedre, så ligger det i veilederrollen å forsøke å få dem «med på laget» slik at endring kan skje.
Forskjell på rådgivning og veiledning
Deltakerne lager et slags skille mellom rådgivning og veiledning. De forklarer at rådgivning kan omhandle praktiske tema som når barnet skal legge seg, hva det skal ha på seg og så videre. Det er å rådgi en forelder uten å ha en prosess rundt det som blir sagt. Veiledning virker å være mer relasjonsbasert og mer prosessorientert. Veiledning kan være nyttig ved for eksempel tema som grensesetting, samspill i familien og sensitivitet overfor barna.
Personavhengig
Råd og veiledning kan innebære forskjellige elementer basert på hvem som utfører tiltaket. Det er personavhengig og kan oppleves helt annerledes fra en familie til en annen. Hvem du er, hvilke verdier du har og hvilken bakgrunn du har vil påvirke hvordan du velger å utøve arbeidet. Det er også forskjeller på hvilke metoder som blir dratt inn i råd og veiledning, har du erfaring med en metode du liker så velger du den fremfor en annen, mer ukjent metode.
Hvorfor velges råd og veiledning?
På spørsmål om hvorfor råd og veiledning blir valgt fremfor andre metoder, så sier deltakerne at valget ofte kan fremstå som noe tilfeldig. De opplever at det kommer mye an på hva saksbehandler i saken vet om de forskjellige metodene og hva de foretrekker. Valget er nok også styrt av systemet, hva som til enhver tid er tilgjengelig. Informantene sier at de ikke tror det er alvorlighetsgrad som bestemmer om du får tilbud om et evidensbasert tiltak eller råd og veiledning.
Svarene på det andre spørsmålet førte til følgende meningsbærende enheter i min analyse:
Ingen opplæring eller retningslinjer
Ingen av informantene har mottatt opplæring eller retningslinjer for hvordan de skal utføre råd og veiledning, verken gjennom høgskolestudiene eller av Barne- og familietjenesten. De forklarer at de har hatt mye kommunikasjonstrening, men da i en mer generell form. Mangelen på retningslinjer og opplæring kan gjøre det vanskelig å være ny i tjenesten da ligger en slags forventning om at dette er noe du skal kunne. Det min informant måtte gjøre som ny var å være med andre kolleger, spørre og selv finne ut av hva råd og veiledning skulle innebære.
Bedre med erfaring
Erfaring i råd og veiledning kan gjøre at man blir bedre på å utføre tiltaket. Med erfaring så blir man mer fleksibel og behøver ikke å «låse seg» til tiltaksplanen. Man kan også bli bedre på utførelse ved å prate med kolleger og drøfte saker i team. Det blir likevel poengtert at man ikke behøver å ha mye erfaring for å gjøre en god jobb, men at det kan hjelpe på å ha bred erfaring.
Da informantene skulle forklare hva de gjør når de motiverer en mor til rusbehandling så ble disse enhetene lagt merke til:
Selvinnsikt hos foreldrene
Det er sentralt at mor innser at hun har et problem og at hun forstår hva dette kan gjøre med barna. Hvi ikke denne selvinnsikten er tilstede så vil det kunne bli vanskelig å hjelpe mor til en indre motivasjon. Hvis mor ikke er klar over hva hennes valg medfører for barna så bør veileder gjøre henne oppmerksom på dette. Økt forståelse kan i neste omgang føre til økt motivasjon for endring. Det er likevel en fin linje mellom det å motivere og kritisere i denne sammenhengen. Deltakerne mener det er viktig å ikke kommer over på feil side slik at mor føler seg kritisert, det vil gjøre det vanskelig å samarbeide fremover.
Relasjonsbygging
For å unngå å presse mor for mye er det nødvendig å vise forståelse for den situasjonen mor har kommet opp i. Slik jeg forstår det betyr å «vise forståelse» at veileder kan innta en empatisk holdning ved å høre mors forklaring på hvorfor livet er blitt som det har blitt.
Det er også her nødvendig med en god relasjon for å kunne motivere andre. Hvor god relasjonen er kan styre hvor direkte du kan være med familien og hva du kan ta opp med dem. Dette virker også selvsagt den andre veien, er relasjonen bra så er det lettere for foreldrene å være åpne om sine problemer. Relasjonsarbeidet må skje raskt når man driver råd og veiledning, barna kan bli skadelidende om dette tar for lang tid. Det blir sagt at det kan være mulig å motivere en forelder til endring også uten en god relasjon, men da vil maktaspektet bli veldig tydelig. Hvis foreldre endrer utelukkende for å ikke bli fratatt omsorgen for barna vil vi kunne se en ytre motivasjon, mens den indre kanskje er fraværende.
I motivasjonsarbeid kan det være nyttig å bruke metoden motiverende intervju i tillegg til råd og veiledning.
For å få til endring når man driver med råd og veiledning ser informantene dette som viktig:
Eget ønske
Det er en fordel om foreldre har en indre motivasjon for å ta i mot råd og veiledning. Hvis de selv ønsker å få hjelp så er det lettere å få dem «med på laget». Hvis de ikke ønsker å endre seg så må veilederne bruke lengre tid på å motivere foreldrene før de kan starte selve endringsarbeidet.
Felles forståelse, erkjennelse og nytteverdi
En erkjennelse av egne problemer gjør at veilederne kommer bedre i posisjon enn hvis de ikke har det. Dette gir mulighet for felles forståelse, som blir sett på som essensielt for å kunne arbeide endringsfokusert med familien. Hjelpen må også kjennes nyttig for familien, hvis ikke kan det være negativt for motivasjonen.
Små og store fremskritt
Veilederne er opptatt av å registrere små og store fremskritt hos foreldrene. Hvis de kan se at det er bevegelse i riktig retning så er det stort håp for at råd og veiledning kan være riktig tiltak.
Refleksjon
Det blir sett som en stor fordel om foreldrene kan reflektere omkring egne valg og hvordan dette påvirker barna. Evne til refleksjon øker sannsynligheten for at råd og veiledning skal fungere. Hvis foreldre er selvsentrerte og ikke greier å se barnas behov utgjør det en risiko, både for barna og for foreldrenes nytteverdi når det gjelder effekten av tiltaket.
Når det gjelder personlige egenskaper som er viktig for å kunne gjøre en god jobb som råd og veileder velger jeg å presentere disse i en punktliste. Grunnen til det er at jeg ikke ser det som nødvendig med en definisjon av begrepene. Det er heller ikke mulig for meg å vite hva informantene la i de begrepene som ikke ble gjort rede for av dem selv. Deres egne definisjoner kom ikke frem i fokusgruppeintervjuet og jeg velger derfor å la begrepene stå uten mine tolkninger av dem.
Informantene sa følgende om hvilke viktige personlige egenskaper som er bra å ha som råd og veileder:
Gode kommunikasjonsferdigheter, tilpasningsevne, evne til å lytte, respekt og ydmykhet, avklart forhold til egne verdier og holdninger, evne til å utfordre seg selv, bra selvinnsikt og god mentaliseringsevne.
På det siste spørsmålet ble deltakerne stilt spørsmål om det er gjennomførbart med 1-2 treff i uka over flere måneder, slik de gjerne ønsket i vignettstudien. Dette ble mine meningsbærende enheter ut fra svarene de ga:
Hyppighet og arbeidstid
Informantene sa at det nok ikke var gjennomførbart med 1-2 treff i uka over flere måneder. De mente at det kunne gå bra i en oppstartsfase, men at det ville bli vanskelig etter hvert å holde hyppigheten oppe. Årsaker til at det kunne skli ut var sykdom, møter, foreldre som avlyser og at møtene er på ugunstige tidspunkt for foreldrene. Også fagmøter, prosjekter og andre arbeidsoppgaver kan komme foran fordi det ikke ligger noe krav om antall besøk ved råd og veiledning. Til tross for dette mener alle informantene at det er «tett på» over lang tid som fungerer for de aller fleste familiene.
Det ble drøftet om arbeidstiden burde vært endret til beste for familiene. Flere mente at en mer fleksibel arbeidspraksis kunne ha gagnet mange, men veilederne var usikre på om de selv ønsket å arbeide turnus. Det ble sagt at det er personavhengig hvorvidt du kan få lagt møter på ettermiddag eller kveldstid. En deltaker ønsket å innføre et ambulerende team som kan være mer fleksibel på kveld og helg.
Kondensering
Sekkebegrepet råd og veiledning
Deltakerne forteller at råd og veiledning ikke er en metode, men et sekkebegrep som omhandler et fleksibelt og tilpasningsdyktig hjelpetiltak. Gjennom å tilby råd og veiledning er det mulig å skreddersy et tilbud for hver enkelt familie og hver enkelt forelder. Arbeidet er målrettet og tidkrevende, det er ønskelig å møte familiene minst en gang i uka over flere måneder. Det er svært sjelden at man gir kun rådgivning eller kun veiledning til familiene, de fleste har bruk for begge. Det ser ut til å være personavhengig om møtepunktene legges innenfor «kontortid» eller om de også kan legges på ettermiddag og kveldstid. Mye av arbeidet består i ytterligere kartlegging av familiens situasjon for deretter å «koble på» riktige samarbeidspartnere. I arbeidet med råd og veiledning er det vanlig å benytte seg av metodikk man har kjennskap til når det er nyttig. Dette kan være for eksempel foreldretreningsprogrammer eller motivasjonsøkende metoder.
Et tiltak uten opplæring og retningslinjer
Det andre punktet har jeg gjennom tekstkondensering valgt å kalle manglende opplæring. På spørsmål om de har mottatt opplæring eller retningslinjer for hvordan råd og veiledning skal utføres svarte alle informantene unisont «Nei». Dette ble supplert med uttalelser som «Kan itj sjå å ha mottatt dem nei» og «Nei, men har etterlyst, ja». Informantene sier at de har hatt opplæring i kommunikasjonsferdigheter og konkrete metoder som PMTO og DuÅ, men at de ikke har fått opplæring i råd og veiledning verken gjennom skolegang eller på arbeidsplassen. Kunnskapen «..har æ opparbeida mæ gjennom erfaring æ, over tid, sammen med kollegan min og i teamet mitt». Flere mente at man kan bli bedre i å utføre råd og veiledning med større erfaring. Det kan gjøre at man blir mer fleksibel og ikke blir så opptatt av tiltaksplanen. Det er likevel mulig å utføre tiltaket også uten erfaring, men det kan være vanskelig å være ny i jobben når det ikke er noen retningslinjer for arbeidet.
På den andre siden så vet vi at grunnutdanningene til barnevernspedagogene og sosionomene har stort fokus på mange av elementene i råd og veiledning. Selv om man ikke kan se begrepet råd og veiledning brukt i den betydningen det blir gjort som hjelpetiltak, så har utdanningene stort fokus på både brukermedvirkning, krise og sorgarbeid, familiearbeid og anerkjennende kommunikasjon. Spørsmålet blir da om denne kunnskapen blir gjenkjennbar når den settes inn i en annen kontekst og blir kalt råd og veiledning. Mine funn kan tyde på at det er vanskelig for nye ansatte å se denne sammenhengen.
Relasjonsbasert felles forståelse
For å kunne gjøre en god jobb er det viktig å ha en god relasjon. Dette arbeidet kan ta lang tid, men det er en fordel (for organisasjonen?) at det går raskt. Den gode relasjonen ligger til grunn for felles forståelse for problematikken, det er sentralt å kunne ha en så god relasjon at man kan «si det som det er». Det gjelder både familiene og veilederne. Hvis den felles forståelsen uteblir så ses det som hensiktsmessig å arbeide enda mer med å bli kjent med familien. Å bli kjent gjøres gjennom å lytte, vise forståelse og ha en empatisk innstilling til foreldrene. Hvis foreldre ikke er motiverte for å gå inn i en endringsprosess så arbeides det med å øke motivasjonen. Motivasjonen bør komme innenfra, de må selv ønske en forandring. Det ses på som en lite varig løsning at foreldre endrer seg fordi de er redde for å miste omsorgen for barna.
Erkjennelse og positivitet
For at råd og veiledning skal ha god effekt så er det en del egenskaper hos foreldrene som øker sannsynligheten for å lykkes. Det er en fordel om foreldre selv har et ønske om endring. Ved å erkjenne at de har problemer så er det lettere for veilederen å få et felles fokus. Det er positivt hvis foreldre gjør de arbeidsoppgavene de får gjennom råd og veiledningen og at de er aktive i møtene. Hvis det er vanskelig å få felles fokus er det bra hvis foreldrene kommer med innspill til hva som kan gjøre det lettere. Det å ha evne til refleksjon er sentralt, tiltaket egner seg dårlig til foreldre som ikke kan reflektere over eget liv. Er foreldre for fokusert på seg selv så kan det bli vanskelig og nå fram. Hvis foreldre viser tegn til positiv endring så er det fint.
Hjelperens gode egenskaper
Informantene hadde flere eksempler på personlige egenskaper som er gode når man skal utføre råd og veiledning. Disse var gode kommunikasjonsferdigheter, tilpasningsevne, evne til å lytte, respektfull, ydmyk, avklart forhold til egne verdier og holdninger, evne til å utfordre seg selv, bra selvinnsikt og god mentaliseringsevne. Selv om det ikke blir nevnt under dette punktet så er det tydelig at evne til relasjonsbygging er svært sentralt. Det inngår i flere deler av arbeidet og en god relasjon med familien er avgjørende for å få til gode prosesser i arbeidet.
Tilfeldige tiltak?
Det neste funnet under denne overskriften har jeg valgt å kalle tilfeldige tiltak. Informantene snakker om at det er litt tilfeldig hva slags hjelp som blir satt inn hos de ulike familiene. På spørsmål om det er forskjell på hvilke familier som mottar råd og veiledning og manualbaserte metoder svares det at «..det er litt styrt i forhold til system, å. Sånn som vi e organisert. Så æ oppleve at det e litt tilfeldig». De svarer nei på spørsmålet om det er forskjell i alvorlighetsgrad i saker som tilbys råd og veiledning fremfor andre metoder. Men dette kan henge sammen med hva saksbehandler vet om hva som finnes av tiltak: «Tror det kan handle my om kunnskapen te den enkelte saksbehandler om de her metodan å da». Av og til opplever veilederne at det blir gjort en bestilling på råd og veiledning for at man behøver ytterligere kartlegging av familien. «vi får en del bestillinga på råd og veiledning og så e det såpass omfattende og så må vi kartlegg og finn ut, i samarbeid med familien, ka det e den her familien treng».
Tid til endring
Tid til endring har jeg valgt som samlebetegnelse for det som står i veien for å yte god hjelp gjennom råd og veiledning. Informantene fikk spørsmål om de mente det var gjennomførbart å ha møte med mor (fra vignettstudien) en til to ganger i uka over tre til seks måneder. Alle svarte «Nei, det e itj det». «I en startperiode kanskje» En informant sier at det er mye annet som tar tiden han skulle brukt på mor: «Etter tre uka så har derre (det der) kokt bort i kålen. En som e syk eler så e det nå ainna møte eller så e det nå som har skjedd.» Alle er derimot enige om at tid og hyppige møter er en av de viktigste suksessfaktorene i råd og veiledning: «Men når det e sagt så trur æ det e den hyppigheten og den systematikken og «tett på» som virke. Så det e ønskelig ja»
Under samme overskrift ønsker jeg å nevne arbeidstid. Vi kommer inn på mulighetene for å gjøre en god jobb innenfor arbeidstid. Det kommer frem at noen har tydelige føringer for når de skal være på jobb, mens andre har ikke det. Vi drøfter om dette vil påvirke den hjelpen som tilbys: «..det e avhengig av kæm det e av oss (..) som har den saken om en får et veldig sånt fleksibelt og tilpassa opplegg eller ikke». En informant sier: «Kanskje burda heller arbeidstida vårres vært endra, at vi faktisk har mesta jobba turnus?» En annen sier: « Men vi har jo egentlig itj en jobb som passe te å vær en åtte te fire jobb.» En av dem sier: «Nei forresten, itj skriv det» og de andre ler. Jeg tolker det slik at de egentlig ikke ønsker endret arbeidstid, men at de tenker at det kanskje hadde vært til det beste for familiene de skal hjelpe.
Sammenfatning av betydning
Råd og veiledning – et fleksibelt hjelpetiltak uten opplæring og retningslinjer
Deltakerne forteller at råd og veiledning ikke er en metode, men et sekkebegrep som omhandler et fleksibelt og tilpasningsdyktig hjelpetiltak. Gjennom å tilby råd og veiledning er det mulig å skreddersy et tilbud for hver enkelt familie og hver enkelt forelder. Det å «starte der den andre er» ses som sentralt innenfor interaksjonistiske modeller i sosialt arbeid. Etikken står sterkt og det skjønnsmessige aspektet blir tydelig når retningslinjene for arbeidet så å si ikke eksisterer. Eide med flere (Eide et al., 2008) skriver at veilederen ofte har en formell veiledningskompetanse, noe som altså ikke bestandig stemmer når det gjelder råd og veiledningsfeltet. Det er selvsagt veiledere som har en formell kompetanse, men mine funn viser at dette langt fra gjelder alle. Arbeidet er målrettet og tidkrevende, det er ønskelig å møte familiene minst en gang i uka over flere måneder. Dette å være «tett på» krever store ressurser, både av den enkelte veileder, men også av systemet rundt. Mye av tiden informantene hadde ønsket å bruke med familiene blir spist opp av andre arbeidsoppgaver, mye på grunn av at det ikke er definert hvor ofte de skal ha møter med foreldrene. Det er svært sjelden at man gir kun rådgivning eller kun veiledning til familiene, de fleste har bruk for begge.
Det ser ut til å være personavhengig om møtepunktene legges innenfor «kontortid» eller om de også kan legges på ettermiddag og kveldstid. Man kan anta at møter på ettermiddagstid og kveldstid ville kunne hjulpet flere familier på en bedre måte. Noen forslag er et ambulant team med større fleksibilitet eller en slags turnusorganisering av arbeidet.
Mye av arbeidet består i ytterligere kartlegging av familiens situasjon for deretter å «koble på» riktige samarbeidspartnere. Samarbeidskompetansen blir derfor sentral og gode kommunikasjonsferdigheter likeså.
I arbeidet med råd og veiledning er det vanlig å benytte seg av metodikk man har kjennskap til når det er nyttig. Dette kan være for eksempel foreldretreningsprogrammer eller motivasjonsøkende metoder. Igjen må vi tilbake til utfordringen omkring retningslinjer. Er det ønskelig at utøverne av råd og veiledning skal være avhengig av kjennskap til slike metoder for å komplettere arbeidet? Eller kan man tenke seg at råd og veiledning er en fremgangsmåte, mens de andre modellene må stå for seg selv? I evidensbasert forskning på hjelpetiltak blir det ofte presisert at metoden må følge prinsippene som ligger i malen for at de skal fungere optimalt. Man kan derfor tenke seg at å «stjele» elementer fra manualbaserte metoder kan være risikabelt når det kommer til effekt. Det bør diskuteres hvorvidt det er ønskelig med en slik praksis innenfor tiltaket råd og veiledning.
Mine informanter sier i fokusgruppeintervjuet at de ikke opplever å ha fått verken opplæring eller instrukser på hvordan råd og veiledning skal utføres. De mener at de ikke fikk noen opplæring gjennom høyskole (barnevern og sosionom) og heller ikke da de begynte i barne- og familietjenesten. Flere sier at de har lært av andre i samme stilling, enten ved å spørre spørsmål eller ved å være med andre når de utfører tiltaket. Felles for dem alle er at de opplever at de selv har funnet sin egen måte å gjøre det på gjennom erfaring. De er likevel ikke enig i at man må ha erfaring for å bli en god råd og veileder, men at man kanskje finner en måte å gjøre det på som er mer tilpasset den enkelte hvis man har mer erfaring.
Som vi ser av Eide og kolleger så presiseres det at for å sikre seg mot en dårlig veiledning lager en ofte retningslinjer for veiledningen som skal sikre god ivaretakelse av mottakeren (Eide et al., 2008). Det ser ikke ut til at dette punktet er ivaretatt når det gjelder råd og veiledning som hjelpetiltak. Det å bli satt til å gjøre en arbeidsoppgave uten tydelige retningslinjer og en slags stille forventning om at dette er noe vi kan, tenker jeg er utfordrende for arbeidstakerne. En av informantene bekreftet også dette, hun sa at hun hadde etterspurt retningslinjer flere ganger, men at hun opplevde å måtte finne ut hvordan det skulle gjøres gjennom å se hva andre gjorde. I og med at heller ikke høyskolen gir opplæring i tiltaket så tenker jeg at det kan føre til mye usikkerhet og mye «prøve og feile» mentalitet i arbeidet. Hvis vi ikke har en felles forståelse av hva arbeidet skal innebære vil det også være vanskelig å snakke om det vi gjør. Faren for å si noe «dumt» eller avsløre seg selv som mindre erfaren er stor. Formell leder har, etter det jeg har sett, heller ikke formidlet sine forventninger til hva tiltaket skal innebære. Dette tomrommet vil kunne gi uformelle ledere stort spillerom, og variasjonene mellom de ulike kontorene kan i prinsippet bli store. Om denne uformelle ledelsen er positiv eller negativ for den faglige utviklingen og tyngden vil nok også kunne variere. Det kan tenkes at en type mikromakt (Mathiesen, 2010) gjør seg gjeldende her, en makt som ligger i relasjonen mellom de ansatte. Denne makten ligger gjerne skjult og kan være vanskelig å få øye på. En kan anta at en større åpenhet om dette kan gjøre fenomenet mindre skadelig for arbeidsmiljøet. En tydelig ledelse kan nok også redusere muligheten for mikromakt.
Marthinsen bringer også inn et annet poeng som handler om kommunikasjonen omkring hvordan situasjoner skal forstås og behandles. Han skriver at denne forhandlingen utspiller seg sterkest i teammøter, gjennom intern veiledning og eller i samtaler med kolleger (Marthinsen, 2003). Det vil si at det sannsynligvis vil kreve mer tid til slike drøftinger i tilfeller der føringene er få. Spørsmålet blir da om dette blir prioritert slik Barne- og familietjenesten driver i dag? Har de ansatte nok muligheter til å kommunisere omkring forståelser og behandling av familienes situasjon før de skal tilby råd og veiledning?
Man må likevel stille seg spørsmålet om det er mulig, og ønskelig, å utarbeide retningslinjer for arbeidet. Bør vi ha et hjelpetiltak som er så lite innrammet at det kan favne det meste, eller må vi følge resten av fagfeltet som blir mer og mer evidensbasert? Er det behov for den fleksibiliteten og tilpasningsmuligheten som ligger i råd og veiledning per i dag, eller må vi ramme det inn bedre? Jeg tror at ved å lage noen generelle retningslinjer for fremgangsmåte og innsatsområde ville man kunne sett flere forbedringer. Implementeringen av arbeidet ville blitt mer konkret og nytilsatte ville nok fått en større trygghet i oppstarten. Den uformelle makten i tjenesten kan minskes slik at det er det faglige som står i sentrum mer enn den enkeltes erfaringer. Jeg mener også at tydelige retningslinjer vil kunne øke muligheten for gode drøftinger omkring det vi driver med. Uten noen faste holdepunkter mener jeg at drøftingene kan bli lite konkrete og diffuse, samt at det kan føre til at den med mest erfaring har størst gjennomslagskraft. Erfaring er ikke likelydende med det som gir best hjelp, det kan godt hende det motsatte er tilfelle hvis erfaringsbakgrunnen er lite faglig forankret. Et forslag kan være å ta utgangspunkt i de yrkesetiske retningslinjene for sosialfagene og bygge på mer konkrete fremgangsmåter basert på disse. Jeg tror ikke det er mulig å gjøre retningslinjene slik at de kan utføres som en oppskrift, dette er arbeid som må skreddersys for hver enkelt familie. Likevel mener jeg det bør gå an for nye ansatte i BFT å bli presentert for en plan for hvordan «råd og veiledning» kan se ut i grove trekk. Kanskje kan man tenke at dette også kan inngå i opplæringen av barnevernspedagoger og sosionomer i og med at dette er kunnskap som brukes i så mange deler av hjelpesystemet.
Det ser ikke ut til å være tydelige prioriteringer omkring hvilke tiltak som blir valgt i ulike barnevernssaker. Informantene mener at det er tilfeldig om en familie får tilbud om råd og veiledning eller et annet tiltak. Med det økte presset på å evidensstyrke barnevernstiltakene vil det være naturlig å se nærmere på dette. Hvis tiltaket man får tilbud om avhenger av hva saksbehandleren kjenner til, så vil tjenestene variere alt for mye fra person til person. Det hadde vært interessant å sett nærmere på hvilke type utfordringer som har best utbytte av tiltaket råd og veiledning. Da kunne vi skreddersydd ennå bedre og gitt tilbudet til de som virkelig kan ha nytte av det. Mange av de manualbaserte metodene har tydelige inntakskriterier, kanskje kunne man tenkt det samme med råd og veiledning?
Relasjon som hovedverktøy
Det ser ut til at relasjonskompetanse er det viktigste arbeidsredskapet til en råd og veileder. Relasjonskomptanse utøves og opparbeides gjennom direkte arbeid med familiene (Eide et al., 2008). Å kunne danne en god relasjon på kort tid, bruke denne til å øke motivasjon for endring for deretter å implementere erfaringene til varig endring til beste for barna kan ses som en gjennomgående prosess i råd og veiledning.
Men hvordan blir man god på relasjon? Eide med flere mener at relasjon handler om inkludering og respekt og Spurkeland legger til at man må ha en følelsesmessig nærhet og tillit til den andre (2012). Han skriver videre at det kanskje kan handle om kjærlighet, eller i det minste godhetsfølelser mellom to personer. Er det slik at denne kompetansen er en medfødt egenskap, eller kan den trenes på lik linje som en del andre egenskaper? Hvis vi ser på hva Spurkeland skriver så er det mulig å trene seg opp til bedre relasjonskompetanse. Spørsmålet blir da; på hvilken arena skal dette læres? Det er allerede bra fokus på barnevern – og sosionomstudiene gjennom kommunikasjonsseminar og teori omkring kommunikasjon med barn, unge og deres foreldre. Det kan likevel tenkes at ansatte i barnevernstjenestene behøver en ytterligere trening på dette feltet. Dette kan være forbundet med en del tabu, det er ikke lett å innrømme at man ikke er så god på å danne relasjoner med andre. Så hvordan kan da arbeidsgivere gå frem for å gi denne typen opplæring der det trengs? Jeg har ingen svar på det, men tenker at hvis barnevernstjenestene skal fortsette å tilby råd og veiledning så må de også kunne gi tilbud til dem som ikke mestrer hovedkomponenten – nemlig det å danne gode relasjoner til sårbare mennesker.
Når viker tiltaket?
Det ser ut til at det er flere komponenter som må være tilstede for at råd og veiledning skal fungere. For det første så er det en fordel hvis veilederen selv innehar en del personlige egenskaper. Disse innebærer gode kommunikasjonsferdigheter, tilpasningsevne, evne til å lytte, være respektfull og ydmyk, ha et avklart forhold til egne verdier og holdninger, evne til å utfordre seg selv, ha bra med selvinnsikt og god mentaliseringsevne. Det er viktig å ha nok tid til at tiltaket skal virke og en høy frekvens av kontakt kan påvirke resultatet positivt.
Det kan kanskje virke forebyggende på den fallende hyppigheten utover i perioden at det blir spesifisert et omfang av arbeidet i hver enkelt sak. I utgangspunktet forholder veilederne seg til en tidsperiode i tiltaksplanen, men det er sjelden presisert hvor ofte man skal møte familiene. Om dette er et nyttig hjelpemiddel i praksis er usikkert, hvis de andre arbeidsoppgavene ikke blir redusert for å møte de økte kravene så vil dette ikke fungere. Det må være et samsvar mellom økt arbeidsmengde omkring råd og veiledning og en mindre mengde arbeid på andre områder. Hvis målet er at råd og veiledning skal ha god effekt så vil det være nødvendig at veilederne kan få bruke den tiden som trengs for å få familien på riktig spor. Tett på over lang tid er oppskriften, tjenestene må da se på hvordan de kan sørge for slike arbeidsvilkår for sine ansatte.
Når det gjelder effekten for foreldrene som mottar råd og veiledning så er det en fordel om de selv har et ønske om å motta hjelp. Det er bra om de har erkjent at de har et problem og er positivt innstilt til tiltaket. Drugli og Lichtwarck støtter dette punktet, de skriver at foreldre bør være positive til å motta foreldreveiledning for at det skal fungere godt (1998). Det å ha tro på foreldrene og være i stand til å opprettholde foreldrenes energi og motivasjon blir også nevnt som suksessfaktorer. Toleranse ses også som svært sentralt for Drugli og Lichtwarck i arbeidet med foreldre og deres omsorgsevne. Hvis foreldre sier ja til hjelp på grunn av ytre motivasjon så kan det være vanskelig å få til varig endring sammen med familien, noe som støttes av Revstedt (2004). En felles forståelse øker også sannsynligheten for godt resultat i følge mine informanter.
Nå har vi gått gjennom hva informantene mener at de selv gjør i sitt arbeid med råd og veiledning. Men hvilken betydning har deres svar for fagfeltet? Vil dette kunne påvirke praksis på noen måte, og er det fortsatt noe vi vet for lite om? I det neste kapittelet vil jeg komme med noen innspill for videre drøfting samt løfte noen sentrale problemstillinger i tiden som kommer.
Hvilken betydning har svarene?
Som i det meste av kvalitativ forskning så er det vanskelig å generalisere funn ut over den kontekst undersøkelsen er gjort i. Mine resultater sier mest om hva mine informanter mener at råd og veiledning innebærer i deres arbeid hos barne- og familietjenesten i Trondheim. Jeg tenker likevel at det er mange som kan kjenne seg igjen i deres beskrivelser og at flere barnevernstjenester kan rapportere om manglende retningslinjer, uoversiktlige rammer og at de balanserer på stram line når det gjelder makt og hjelp overfor familiene. Vi har sett at det er noen elementer som ofte er tilstede når tiltaket utføres. Det ser ut til at det er lettere å beskrive hvorfor man gjør som man gjør enn å si noe om hva som faktisk gjøres. Å motivere andre, å starte der den andre er og å vise andre tillit er alle diffuse beskrivelser av hva som må til for å få tiltaket til å fungere. Det ble tydelig at fagkompetansen som kreves er variert og kompleks, den skal ta inn over seg både den enkeltes opplevelse av sin situasjon og samfunnets rolle. Råd og veiledning kan omfatte svært mange livsområder, og det vil være svært krevende å holde seg oppdatert på alle forhold som kan påvirke familienes situasjon. Man kan selvsagt stille seg spørsmål om det er mulig å være god på alle disse områdene, og om det er ønskelig å komprimere ansvarsfeltet noe. Likhetstrekkene med grunnleggende sosialt arbeid er mange, selv om råd og veiledning i barnevernssammenheng har som hovedmål at barna i familien skal få bedre utvikling og oppvekstbetingelser. Hyppigheten av hjemmebesøk, som tydelig er et kriterium for suksess, blir ofte utfordret av både organiseringsmodellen og at man generelt har for mange andre arbeidsoppgaver.
Råd og veiledning er litt vanskelig å få grep om. Hvis vi skal tro Ulvestad med flere så mener de at «Sunne veiledningsmodeller bør kunne la seg analysere vitenskapelig og falsifiseres og verifiseres» (Ulvestad & Kärki, 2012). Jeg tror det er mulig å lage retningslinjer for arbeidet med råd og veiledning som kan brukes uavhengig av forvaltningens utredningsmaler og systemer, en type innføring og opplæring som kan gi en generell oversikt over forventningene som ligger til oppdraget. Man kan her skissere hvilke områder det vil være viktig å få oversikt over ved og benytte livsområdebegrepet til Vist og hennes kolleger (2010). Dette vil kunne differensiere arbeidet og gi veilederne et godt verktøy for brukermedvirkning. Målsettingen med arbeidet kan bli tydeligere for familiene og evalueringsprosessen kan bli mer konkret på denne måten. Dette kan være spesielt nyttig i saker der tiltaksplanen er uklar og det ligger til veileders rolle å kartlegge situasjonen nærmere.
Nye spørsmål trer frem
Gjennom å ha arbeidet med denne oppgaven har jeg stilt meg selv flere spørsmål som jeg ikke har fått svar på. Et spørsmål som gjorde seg gjeldende var; i hvilken grad kan man kvalitetssikre et tiltak som ikke har noen retningslinjer? Jeg vil anta at det er ønskelig for barnevernstjenester over hele landet å tilby hjelpetiltak som fungerer. Resultatet av råd og veiledning blir gjerne evaluert ut fra målsettinger i tiltaksplanen, men hvordan kan vi egentlig vite hva som har foregått i veiledningen? Er det mulig å lage en standard for god råd og veiledning? Og hvis ikke; er dette et tiltak vi ønsker å fortsette å bruke i den grad det blir gjort i dag? Det kan se ut til at vi har et behov for et slikt fleksibelt «blir til mens vi går»-tiltak, men hvordan skal vi kunne sette en standard for hva det skal innebære?
Det er også interessant å se på i hvilken grad tiltaket gir varig bedret omsorg for de barna det gjelder. Effekten av tiltaket blir i dag målt opp mot mer eller mindre gode tiltaksplaner utarbeidet av barnevernet. Er det slik at tiltaket blir rapportert å ha god nytte fordi de voksne føler seg møtt, forstått og bekreftet – mens de egentlige mottakerne, nemlig barna, ikke opplever en bedret hverdag? I spennet mellom tvang og frivillighet er relasjonen til barnevernsarbeideren av stor betydning for hvilke bestemmelser som blir gjort, foreldrene kan risikere veldig mye ved å utfordre denne relasjonen. Foreldre kan derfor komme til å «snakke en etter munnen» for å få fred fra barnevernet. Barnets stemme blir kanskje i mindre grad etterspurt. Jeg hadde satt pris på om noen hadde forsket på dette feltet og sett på hvorvidt det vi tilbyr som hjelpetiltak for barn i nød egentlig hjelper dem, eller om det bare er en støttefunksjon for foreldrene.
Man kan også stille spørsmålstegn ved om barnevernets hjelpefunksjon og maktutøvelse bør skilles bedre enn det blir gjort i dag. Mine funn viser at barnevernet selv benytter seg av mange begreper som viser til at de tilbyr hjelp på et frivillig grunnlag. Mange foreldre vil nok derimot oppleve at de må ta imot de hjelpetiltak som barnevernet tilbyr, hvis ikke kan det hende de ikke får beholde omsorgen for barna sine. I mine undersøkelser kommer det frem at en god relasjon er alfa omega for å kunne få til endring hos foreldrene. Ville en slik god relasjon vært enklere å etablere i en mer «ufarlig» relasjon? Riset bak speilet kan gjøre mye med «den gode samtalen», hvor dypt stikker egentlig endringsønsket når du har så mye å risikere?
Et annet aspekt når det kommer til relasjon er at når forholdet mellom veileder og foreldrene er så viktig så er det nærliggende å tro at veiledere som ikke behersker denne kunsten ikke vil kunne få til de endringene som er ønskelig i familiene. Som beskrevet tidligere så tenker jeg at det er forbundet med en del skam å skulle si til sine kolleger og ledelse at man ikke behersker å danne gode relasjoner til foreldrene. Så hvordan kan vi hjelpe ansatte som ikke har god nok relasjonskompetanse? Hvor kan de få øvet opp sine ferdigheter slik at de kan utøve råd og veiledning på en effektiv måte? Jeg tenker at dette er spørsmål som man må tørre å løfte i faglige drøftinger omkring hvordan man kan kvalitetssikre tiltaket bedre.
Mitt arbeid kan kanskje inspirere andre til å gå nærmere inn på barnevernets mest populære hjelpetiltak og finne flere, og forhåpentligvis andre, spennende resultater. Jeg håper at tiltaket blir videreutviklet og benyttet også i fremtiden, og at flere kan bidra til at vi etter hvert kan kalle råd og veiledning et evidensbasert tiltak. Jeg tror det må til for at tiltaket skal overleve i det samfunnet vi lever i. Politiske føringer og en generell økning i kunnskap tvinger frem en rangering av tiltak. Slik det er i dag kan det virke som råd og veiledning har lav status, til tross for at både barnevernstjenestene selv og familiene rapporterer at de er fornøyde. Jeg ønsker at fremtidig forskning sikrer barnevernstiltaket råd og veiledning en høyere status og et bedret rykte – det fortjener både barnevernet og de sårbare familiene vi jobber for.
Referanser
Alvesson, M., & Sköldberg, K. (2008). Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod (2nd ed.). Studentlitteratur.
Berg, B., Haugen, G. M. D., & Paulsen, V. (2012). Foreldre og barns erfaringer i møte med barneverntjenesten i Trondheim kommune (p. 77). NTNU sammfunnsforskning.
Bryman, A. (2004). Social research methods. New York: Oxford University Press.
Christiansen, Ø., & Moldestad, B. (2008). Evaluering av hjemmebaserte tiltak i barnevernet – med Årstad familiesenter som case (p. 194). Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, UNIFOB Helse. Retrieved from http://hdl.handle.net/1956/3141
Clifford, G. (2006). Levekår, ulikhet og utsatte barn. Behovsbasert evaluering av poliklinisk barne- og ungdomspsykiatri og kommunalt barnevern. (Evaluerimgsrapport) (p. 176). Trondheim: RBUP Midt-Norge.
Drugli, M. B., & Lichtwarck, W. (1998). Foreldrearbeid- med barnet i fokus?. Universitetsforlaget AS.
Eide, S. B., Grelland, H. H., Kristiansen, A., Sævareid, H. I., & Aasland, D. G. (2008). Til den andres beste – en bok om veiledningens etikk. Gyldendal akademisk.
Garvoll, H. (2013). Råd og veiledning som hjelpetiltak i barnevernstjenesten. Et “rusle-tusle”-tiltak? (Mastergradsavhandling). Høyskolen i Telemark.
Giorgi, A. (2009). The descriptive phenomenological method in psychology. Pennsylvania: Duquesne university press.
Gjerustad, C., Grønningsæter, A., Kvinge, T., Mossige, S., & Vindegg, J. (2006). Bare fantasien setter grenser? Om kommunens bruk av hjelpetiltak i barnevernet (p. 164).
Hart, S., & Schwartz, R. (2009). Fra interaksjon til relasjon (1st ed.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Hutchinson, G. S., & Oltedal, S. (2003). Modeller i sosialt arbeid (2nd ed.). Universitetsforlaget AS.
Johnsen, H. C. G., Halvorsen, A., & Repstad, P. (2009). Å forske blant sine egne. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.
Juul, R. (2011). Diskursive analyser som kritisk korrektiv av barnevernet i praksis. Barn, (2), 19.
Kojan, B. H. (2011). Klasseblikk på et barnevern i vekst (Doktorgrad). NTNU, Trondheim. Retrieved from urn:nbn:no:ntnu:diva-14482
Kristoffersen, L. B., Sverdrup, S., Haaland, T., & Andresen, I.-H. W. (2006). Hjelpetiltak i barnevernet – virker de? (No. 07). Oslo: Norsk institutt for by- og regionsforskning. Retrieved from 82-7071-637-5
Kvale, S., & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervjuet (2nd ed.). Oslo: Gyldendal akademisk.
Kvello, Ø. (2010). Barn i risiko – skadelige omsorgssituasjoner. Gyldendal akademisk.
Levin, I. (2004). Hva er sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Lov om barneverntjenester. (2012). Retrieved November 17, 2012, from http://www.lovdata.no
Malterud, K. (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning (3rd ed.). Oslo: Universitetsforlaget AS.
Malterud, K. (2012). Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Marthinsen, E. (2003). Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern (1st ed.). Trondheim: Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge.
Mathiesen, T. (2010). Makt og medier; en innføring i mediesosiologi. Oslo.
Nygren, P. (2002). Profesjonelt barnevern som barneomsorg (1st ed.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Øien, L., Clifford, G., & Gustavsen, A. (2010). Tiltaksprofil og tiltaksutvikling i kommunalt barnevern (p. 34). Nordlandsforskning.
Oltedal, S. (2004). Klientsamtalar innan velferdsstaten. Ei kvardagsleg sak. Fagbokforlaget.
Postholm, M. B. (2005). Kvalitativ metode. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Prop 106 L. Endringer i barnevernloven. (2013). Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet.
Revstedt, per. (2004). Motivasjons arbejde. København: Hans Reitzels forlag.
Spurkeland, J. (2012). Relasjonskompetanse (2nd ed.). Oslo: Universitetsforlaget AS.
Stang, E. G. (2007). Det er barnets sak: Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Statistisk sentralbyå. (2014).
Store Norske Leksikon. (2014). https://snl.no/eklektiker.
Tveiten, S. (2013). Veiledning – mer enn ord. Fagbokforlaget.
Ulvestad, A. K., & Kärki, F. U. (2012). Flerstemt veileding. Gyldendal akademisk.
Vist, G., Mathinsen, E., Aasen, K., & Wold, A. (2010). Fagtekstprosjektet – ny dokumentasjonsstruktur for faglig arbeid (No. 2108-2) (p. 93). HUSK midt- Norge. Retrieved from 978-82-7570-234-8
Wormnæs, O. (1999). Vitenskap – enhet og mangfold (2nd ed.). Ad Notam Gyldendal.
Vedlegg
Vedlegg 1
FORESPØRSEL OM INFORMANTER TIL MASTERGRADSSTUDIE
Jeg ønsker med dette å spørre om tilgang til informanter til mitt Masterstudium i Barnevern ved HIST, Høyskolen i Sør-Trøndelag.
I min oppgave ønsker jeg å se nærmere på barnevernstiltaket «råd og veiledning» og ønsker derfor å snakke med barnevernsarbeidere som utøver dette tiltaket på deres bydel i Barne- og familietjenesten. I mitt prosjekt vil jeg konsentrere meg om «råd og veiledning» med vedtak etter Lov om barneverntjenester § 4-4:
«Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak.
Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f.eks. ved å oppnevne støttekontakt, ved å sørge for at barnet får plass i barnehage, ved besøkshjem, ved avlastningstiltak i hjemmet, ved opphold i senter for foreldre og barn eller andre foreldrestøttende tiltak.»
Det er ønskelig med et utvalg på 6-8 personer per bydel. Når det gjelder tidsbruk så vil det bli en samling på en time hvor informantene vil få en skriftlig oppgave som er basert på rollen som «råd og veileder» i Barne- og familietjenesten. Denne skal besvares individuelt, men gjennomføres samlet. Dette vil kreve et rom av en viss størrelse slik at alle har mulighet til å sitte sammen. Etter omkring en måned vil jeg ha et nytt møte hvor det skal gjennomføres et fokusgruppeintervju hvor det er mulig å få utdypet noen av svarene som kom frem gjennom den individuelle oppgaven. Dette møtet har en varighet på rundt en time. Samlet tidsbruk vil da bli 2 timer, ingen forberedelser er nødvendig.
Deltakelsen er basert på frivillighet og det er også lov til å trekke seg underveis. Alle opplysninger behandles konfidensielt. Lydbånd blir slettet og alle opplysningene anonymiseres slik at verken sted eller personer skal gjenkjennes i alle rapporteringer fra studien og når prosjektet er over.
I og med at jeg selv er barnevernkonsulent i Barne- og familietjenesten vet jeg at tid er et knapt gode for dere. Jeg vil derfor si at jeg håper og tror at dette prosjektet vil kunne gi større refleksjon omkring egen praksis og kanskje gi noen nye tanker omkring tiltaket «råd og veiledning» på deres arbeidsplass. Jeg håper derfor dere vil ta dere tid til å delta på min forskning, jeg tror feltet behøver et dypdykk i vårt mest brukte hjelpetiltak.
Prosjektet veiledes av professor Edgar Marthinsen, program for sosionomutdanning AHS/HIST.
Dersom det er ønskelig med ytterligere informasjon om prosjektet så å ta gjerne kontakt.
Vennlig hilsen
Lill Anita Stensheim,
Tlf 95806399
Vedlegg 2
Case med spørsmål til vignettstudien
Du har i din rolle som tiltaksarbeider i Barne- og familietjenesten fått en bestilling på råd og veiledning til en mor. Du skal her ta utgangspunkt i meldingen og den påfølgende undersøkelsen som står beskrevet under. Oppgaven handler om hvordan du iverksetter og gjennomfører råd- og veiledning, hva du bygger dine vurderinger på og hvorfor du velger å løse oppgaven slik du gjør. Ditt mandat går ikke ut over bestillingen, så innsats fra andre instanser kan gå parallelt med din innsats.
Barnevernet har fått en bekymringsmelding fra en nabo som ønsker og være anonym. I bekymringsmeldingen står det at mor fester mye mens barna er hjemme og naboen sier at mor virker kald og streng overfor barna. Videre sier naboen at mor har en kjæreste som flytter inn og ut av huset, og at det er mer drikking og fyll i periodene kjæresten ikke er der. Naboen forteller at det da kan være festbråk hver kveld i helgene. Melderen er bekymret for hvordan barna har det og legger til at hun har sett jenta på 7 år alene ute kl. 23 på kvelden. Naboen har også reagert på at de to minste barna er hjemme med mor på dagtid, men de er sjelden å se ute. Naboen oppfatter mor som vekslende i humøret, en dag kan hun hilse mens neste dag ser hun bare i bakken.
Etter barnevernsundersøkelsen får du vite følgende om familien:
Familieforhold
Mor bor i en toroms leilighet med sine tre barn på 3,5 og 7 år; Daniel, Oliver og Evelyn. Mor mottar arbeidsledighetstrygd, men sier at hun aktivt søker jobb i barnehage som barne- og ungdomsarbeider. Økonomien er anstrengt og mor sier at hun strever med å få betalt alle regninger. Mor er derfor hjemme med de to minste barna for å slippe barnehageavgift. Mor har en kjæreste som heter Ole, men for tiden er hun usikker på om de er sammen eller ikke. Far bor i en annen kommune og har varierende kontakt med barna, mor opplever at han er sammen med dem «når det passer han». Det siste halvåret har barna sett far 3 ganger.
Mor forklarer at hun har venner på besøk noen ganger i måneden og at de tar noen glass vin utover kvelden, men at hun sjelden er skikkelig full. Ungene ligger og sover når mor har venner på besøk, så de merker ingenting i følge mor. Mor sier at hun ikke har kontakt med sin familie og har derfor ikke noen naturlige barnevakter i nettverket. På spørsmål om Evelyn har vært ute kl. 23 så kan ikke mor forstå når det kan ha skjedd. Evelyn er pliktoppfyllende og legger seg når hun kjenner at hun er trøtt, sier mor. Hun har aldri opplevd at Evelyn har gått ut på kvelden slik melderen sier.
Mor sier at hun er lite aktiv med barna på dagtid. Mor forklarer at hun lar barna se en del tv slik at hun selv kan søke på jobber eller gjøre husarbeid. Mor sier at hun ikke har tid til å gå ut med barna, og hun vet heller ikke hva de skal ta seg til ute når været er så dårlig som nå.
Barnevernet har forsøkt å få tak i far, men han tar ikke telefonen. Far vil bli informert per brev med informasjon om barnevernssaken og med et ønske om kontakt.
Mors beskrivelse av barna
Daniel blir av mor beskrevet som en aktiv gutt som strever med å kontrollere sinnet sitt. Han kan gå fysisk til angrep på storesøsteren ved å lugge, sparke og bite henne. Mor sier at hun ofte er sint på Daniel, han blir ofte utestengt fra det sosiale i familien fordi han ikke «oppfører seg».
Oliver på 5 er i følge mor «en vanlig unge det er lite stress med». Oliver har allerede lært seg å lese og han kan regne med tiere. Mor sier at Oliver hater å tape og at han vil vite alt før han prøver seg på noe nytt. Hvis han taper et spill hjemme så «faller verden sammen» og han kan gråte i flere timer.
Evelyn er selvstendig og sterk, hun ordner det meste selv, sier mor. Mor sier at hun er stolt av storjenta si som hjelper mor med både stell av hus og småsøsken. Evelyn er med på handball. Mor får ikke fulgt opp dette så godt som hun gjerne vil, men sier at Evelyn forstår at mor ikke får sett hver eneste kamp. Evelyn kan i perioder bli veldig stille og innesluttet, mor tror savnet etter far er grunnen til dette.
Mor forteller at Evelyn har mange venner på skolen og at faglig er hun over gjennomsnittet. Læreren har snakket med mor om at Evelyn kan baksnakke de andre og at det hun sier ikke alltid er sant. Når mor konfronterer henne med dette, blir Evelyn veldig fornærmet. Det kan da gå flere dager før Evelyn snakker med mor og hun nekter å dra på skolen. Mor forteller at hun ikke vet hva hun skal gjøre når Evelyn oppfører seg slik og at hun bare må vente til det går over.
Samtaler med barna
Daniel har ikke lyst til å prate med saksbehandler, men sier ja til å snakke i noen minutter. Gjennom et kort livsløpsintervju får saksbehandler et visst innblikk i Daniels hverdag. Saksbehandler har ikke noe spesielt å bemerke annet enn at Daniel 4 ganger sier at «mamma blir sint» i løpet av samtalen, og at det virker som om gutten ser mye på TV.
Oliver forteller at de er en helt vanlig familie. På spørsmål omkring mors festing sier Oliver at det ikke gjør noe. «Jeg skal jo sove uansett», sier han. Oliver forteller at mor er glad for at han er så stor og kan hjelpe til hjemme når hun ikke har noen mann. Oliver hjelper lillebror med å kle på seg, pusse tenner og gå på do på morgenen. Når mor og Ole er venner er det Ole som hjelper lillebror. Oliver sier at han liker seg på barnehagen og at han gleder seg til å begynne på skolen.
Evelyn forteller at mamma ofte ligger i senga når hun kommer hjem fra skolen. Evelyn prøver da å være så stille som mulig så mor ikke blir sint for at hun bråker. Av og til lager mamma middag, av og til må Evelyn smøre brødskiver til seg selv og småbrødrene. Jenta forstår ikke hvorfor mor er så trøtt hele tiden. Evelyn liker ikke at mor har med venner hjem for da vet hun at hun ikke får sove. Evelyn sier at hun har gått ut av huset noen ganger bare for å slippe å høre alt bråket. Når hun er ute så går hun bare rundt omkring, hun går aldri inn til noen. På spørsmål om hun blir redd av å gå rundt slik alene, svarer hun «nei, jeg er bare sint». Evelyn sier at mor enten er sur eller trist nesten hver dag. Evelyn sier at mor er blidere når hun har det bra med Ole, og at det er bedre for barna når han er der.
Informasjon fra barnehage og skole
Primærkontakten i barnehagen til Daniel beskriver gutten som utrygg og et barn som ofte kommer i konflikter. Barnehagen har jobbet mye med å trygge Daniel blant annet ved å lage en dagsplan som blir gjennomgått med han når han kommer. Daniel har også ekstra oppfølging på «annerledesdager», da er primærkontakten tettere på. Barnehagen forsøker å lage små lekegrupper hver dag hvor Daniel kjenner de andre barna godt. Tiltakene har vist noe bedring, men Daniel har fortsatt raserianfall og kan slå, sparke og spytte på voksne og barn i barnehagen. Samarbeidet med mor blir beskrevet som «opp og ned», barnehagen vet aldri om mor vil reagere med forståelse og ønske om hjelp eller om hun bare avfeier det hele ved å bagatellisere problemene.
Oliver blir av barnehagen beskrevet som en pliktoppfyllende gutt som gjør det han får beskjed om. Primærkontakten har aldri opplevd at Oliver har vært sint, trist eller utafor på barnehagen. Oliver blir beskrevet som «forsiktig og ordentlig» og har noen få venner han holder seg til. Samarbeidet med mor har også vært greit.
Læreren sier at Evelyn er faglig god, men at hun strever med å finne ro i jentegjengen. Hun forteller videre at Evelyn har satt ut stygge rykter om en av jentene og at jentas foreldre vurderer å ta dette opp med Evelyns mor. Lærer sier at Evelyn har periodevis noe fravær, men at hun sjelden får beskjed om årsaken til fraværet.
Medisinske forhold
Fastlegen informerer om at mor har en depresjonsdiagnose som behandles medisinsk. Ingen bemerkninger på noen av barna ut over vanlige barnesykdommer. Helsesøster formidler en uro for mors evne til å sette barnas behov foran sine egne. Ingen ekstrakonsultasjoner er gitt.
Vennligst svar skriftlig på følgende spørsmål:
- Som beskrevet tidligere skal du gi råd og veiledning til mor. Hva tenker du er mors utfordringer i denne saken? Hva tenker du er hovedutfordringen, og hvorfor ser du dette som viktigst å få gjort noe med?
- Hvordan etableres kontakt med familien? Hvem er det viktig å få en god kontakt med/relasjon til?
- Hva kan være sentrale målsettinger i arbeidet med det du mener er hovedutfordringen?
- Beskriv hvordan du i din jobb vanligvis arbeider for å nå disse målene. Er det teorier og/ eller metoder du ofte benytter (eller bruker deler av) i arbeidet?
- Hva slags omfang og hyppighet tenker du at arbeidet kan ha?
- Er det utfordringer her som du tenker at andre instanser bør ta seg av?
Vedlegg 3
Intervjuguide til fokusgruppeintervju
- Et kull med barnevernsstudenter spør dere hva hjelpetiltaket «råd og veiledning» er. Hva svarer dere?
- Metode? Fremgangsmåte?
- Hvordan er råd og veiledning forskjellig fra manualbaserte hjelpetiltak?
- Hvem eller hva har gitt innhold til begrepet «råd og veiledning» i barnevernssammenheng?
- Har du mottatt noen form for opplæring i råd og veiledning?
- Hvordan vet du hva du skal gjøre når du får en bestilling på «råd og veiledning»?
- I besvarelsene skrev flere at det vil være viktig og «motivere mor» til å ta i mot hjelp. Hvordan går dere frem for å motivere en mor til å få rusbehandling?
- Hva må være på plass for at råd og veiledning skal føre til endring?
- motivasjon, informasjon, relasjon, erkjennelse.
- Hvordan vurderer dere om endring er mulig?
- Er det personlige egenskaper som er viktige når man skal gi råd og veiledning?
- I besvarelsen skrev de fleste at de ønsket å gi veiledning til mor 1-2 ganger i uka i en periode over flere måneder. Er det gjennomførbart i hverdagen deres?
- Hva er eventuelt årsaker til at det ikke går? Konsekvenser for familiene?
- Løsninger?