Men størst av alt er kjærligheten!

Av Stiftelsen Fyrlykta

Jeg ønsker i denne artikkelen å se på hvordan et barn som har opplevd gjentatte volds- og overgrepshandlinger rettet mot seg,  utført av en eller begge foreldrene, agerer i livet sitt. Hvordan kommer dette til utrykk gjennom barnets atferd? Jeg ønsker også se på tilnærminger fosterforeldre kan ha for å møte dette barnet på best mulig måte.

Innledning

Erik er 14 år, enebarn og har store traumeskader. Dette som en konsekvens av sine 11 første leveår hjemme hos sine foreldre. Hjemme, hvor han skal være trygg, lære seg å bli et omgjengelig menneske, lære seg å takle med- og motgang i livet på en noenlunde rasjonell måte. Lære seg at det største i livet er kjærlighet. Her ble Erik utsatt for det absolutt ingen barn skal. Massiv vold av fysisk og seksuell art.

Jeg har i mange år jobbet innen barnevernsfeltet og er i tillegg fosterpappa til to. Erik som skal følge oss gjennom denne artikkelen, er satt sammen av flere barns fortellinger til meg. Hans historie som voldsutsatt barn er høyst reell.

Hjernes utvikling som følge av voldstraumer

Første gang Erik opplevde overgrep var han bare ett år gammel. Overgrepene ble utført av den person som Erik skal se opp til, ha som forbilde og elske, nemlig pappa. De gangene Erik gråt, nektet eller satte seg til motverge, fikk han flere slag rettet mot kroppen, ikke så ofte i ansiktet, men gjerne med belte over rumpa eller med knyttet neve i mage, bakhode eller på andre ikke så synlige steder på kroppen. Pappa truet ofte Erik med drap, flere ganger med ladd gevær rettet mot han, eller han kunne si han skulle slite av han kroppsdeler hvis han fortalte noe som helst til andre, mamma inkludert. Disse overgrepene gjentok seg med jevne mellomrom i 10 år. Mamma har vært utsatt for lignende grove voldshendelser utført av mannen sin. Gjentatte voldtekter, slag, spark og mer eller mindre daglig utsettelser for psykisk og latent vold som trusler, eller ”bare” et blikk, en kniv som han forsiktig, på en subtil og slesk måte i det skjulte for andre, truet henne med. Erik fikk ofte med seg når mamma fikk juling, og fikk ved noen tilfeller massiv juling da han prøvde å beskytte mamma. Så når han hørte mamma hyle og gråte etter dette, gjemte han seg i skapet hvor han satt seg med høy musikk på ørene. Mamma gikk til tider på sterkt beroligende medikamenter. Hun skjønte nok hva gutten sin, som hun elsker så høyt, var utsatt for, men hun torde ikke gripe inn. Erik utviklet også et hat og enn mistro mot sin mor som aldri grep inn og hjalp han.

Nyere forskning viser at gjentatte traumatiske opplevelser for barn har stor innvirkning på hjernens utvikling (Braarud. Nordanger: 2011). De gjentatte voldsopplevelsene i nære relasjoner er det som påfører barnet utviklings- eller komplekse traumer, i motsetning til enkelttraumer som for eksempel en bilulykke vil.

Jeg vil ta for meg dette temaet for at vi skal forstå kompleksiteten slike handlinger medfører for et barns utvikling. En slik forståelse kan også være til hjelp for helhetlig oppfatning av barnet som kan gi oss mer empati med utagerende barn.

Det forskingen setter sentralt i dag er at det tidlige samspillet barnet opplever har stor betydning for modningen av nervesystemet hos et barn. Det at vold er en del av omsorgen og at denne volden utøves av den som skal gi kjærlighet og trygghet, fører til en dobbel negativ effekt. Det som skjer er at barnet ikke får hjelp av verken den som utøver vold eller av mor som også blir utsatt for vold. Barnet utvikler i denne sammenheng en overstimulert stressrespons og et underutviklet reguleringssystem. Dette kommer gjerne til uttrykk gjennom at barnet viser en utagerende adferd uten at de voksne nødvendigvis har oppfattet hva som var foranledningen til dette. Barnet evner heller ikke selv å regulere egne følelser uten hjelp, ergo barnet mister egenskapen i å skille trussel fra trygghet.

Vi kan dele hjernen inn i tre hoveddeler; Reptilhjernen, hvor impulskontrollen styres og kontrolleres. I den limbisk hjernen (amygdala) lagres følelsene som kommer til uttrykk når de aktiveres.  Hjernebarken er den tenkende og reflekterende delen av hjernen. Disse ulike områdene utvikler og organiseres gjennom barndommens og dets opplevelser (Ogden, 2005. Fisher 2008). Jo tidligere traumene starter, jo mer omfattende vil hjernens skjevutvikling være. (Nils Eide-Midtsand: 2010. 47)

Tillærte handlingsmønstre

På skolen havnet Erik veldig ofte i konflikter med andre elever, og han var til tider særdeles verbalt utidig og aggressiv utagerende mot de voksne. Han klarte sjelden å konsentrere seg om skolearbeidet og vandret gjerne rundt i klasserommet hvor han forstyrret andre. Lærerne var fortvilte og hadde ingen formening i hvordan de skulle takle gutten.

Det som skjer i disse situasjonene med Erik er at små ord, blikk, lukt, tonefall osv. trigger han umiddelbart. Her sier reptilhjernen i fra til amygdala om å være i full alarmberedskap. Denne alarmen slår av den tenkende hjernen, og Erik handler på instinkt. Eriks instinkt er å angripe, altså være i forkant av den farlige situasjon som hans hjerne oppfatter. Kroppen vår reagerer raskere enn hva vi klarer å tenke når situasjoner oppleves som truende, og vi handler deretter.

Jo farligere situasjonen oppfattes, dess mer kobles hjernebarken ut, og da styres vi ennå mer av primitive strukturer i hjernestammen og mellomhjernen.

Slike opplevelser som Erik har vært utsatt for kan medføre varige forstyrrelser i hjernens aktiveringsnivå, og reguleringsvansker utvikles. At han har opplevd store traumer så tidlig i livet har medført at det å ”angripe” er blitt hans faste mønster å reagere etter når han opplever stress, og hans fleksibilitet i å møte disse belastningene er kraftig redusert. Ergo, hans konstante alarmberedskap er blitt ett trekk ved guttens personlighet. Disse opplevelsene kan videre medføre at Eriks hjerne blir svært sensitiv for opplevelser, som for meg og deg oppfattes normalt, men for Erik blir en normalitet at svakere og svakere stressimpulser aktiverer alarmen i hjernen, og han handler deretter.

Den samhandlingen som skjer mellom disse ulike hjernedelene kan lettere forklares med å se på hva som skjer hvis vi plutselig blir skremt ved at noen hopper foran oss og sier BØ for å være morsom. Amygdala registrerer her dette som en mulig livstrussel, og sender umiddelbart signaler til binyremargen som her skiller ut adrenalin og noradrenalin, som setter oss i stand til å forsvare oss, angripe, eller flykte. Musklene i kroppen blir spent og hjerteraten øker. Noen få hundredels sekunder senere når signalet frem til hippokampus for en nærmere vurdering. Her sammenlignes situasjonen med tidligere erfaringer og det registreres at dette er en spøk. Strukturene sender da signaler tilbake til de dypere hjernelagene at dette er falsk alarm og alarmreaksjonene reguleres ned (Nordanger og Braarud: 2014)

Det er viktig for oss fosterforeldre, og andre, og ha dette i bakhodet når vi har tatt til oss traumatiserte barn som har en aggressiv fremtoning som vi i utgangspunktet ikke forstår. En viktig faktor å ta høyde for i denne sammenheng er at dette tillærte handlingsmønstret Erik viser, kan endres, og en av de viktigste forutsetninger han trenger for endring er at det i bunnen hos fosterforeldre ligger en ubetinget kjærlighet.

Handlingene Erik viser blir mer forståelig hvis vi ser dem innenfra Erik. I hans verden dreier det seg om å være på vakt, for å være i forkant av potensielle farer.

Erik går i de samme gatene som oss, men beveger seg gjennom helt andre landskaper. Han sitter i klasserommet sammen med de andre elevene, men er i en helt annen verden. Han manøvrerer seg gjennom en krigssone, ser trusler i ting som for oss virker harmløse” (Nils Eide-Midtsand: 2010)

Jeg vil nedenfor vise til en forklarende modell som viser denne skjevutviklingen, og gir oss som jobber med utviklingstraumatiserte barn både forståelse og handlingsrom i forhold til disse barna. Modellen kalles for toleransevinduet.

Toleransevinduet

På skolen er Erik svært ukonsentrert, urolig og ofte utagerende, og han får veldig sjelden med seg hva lærerne sier. Ved en anledning henvendte læreren seg til Erik med et faglig enkelt spørsmål som Erik ikke forsto. Læreren ble litt ubevisst oppgitt i stemmen da Erik bare stirret ned i pulten og ikke svarte. Dette oppfattet Erik umiddelbart, og kroppen hans aktivertes til full alarmberedskap. Erik veltet pulten og hylte ut nedlatende ord mot læreren. Hun forsto ikke hva som skjedde, ble irritert og sint på gutten, noe som trigget han ennå mer, og han sprang mot læreren og sparket og slo henne. Det hun ser er en frekk, respektløs og utidig gutt med ADHD! Og ADHD har han i følge utredning av psykolog. Men har han det?

”Begrepet tolleransevindu viser til det spennet av aktivering som er optimalt for et menneske – ikke for høyt og ikke for lavt (Siegel. 2012. Dag Ø. Nordanger og Hanne C Braarud. 2014)

Det er når vi er innenfor dette området at vi lærer mest og lettest. Vi er her mer oppmerksom og mer tilstede i situasjoner. Erik er veldig ofte over denne sonen og er da hyperaktivert. Kroppen hans viser dette ved at hjertet hans slår fortere slik at kroppen kan angripe hvis den mener situasjonen tilsier dette. Eriks toleransevindu er mye smalere enn hva det er hos andre med trygg oppvekst, ergo han ”tåler” mindre for at hjernen settes i alarmberedskap. I sonen kalt hypoaktivering vil kroppen reagere med en form for resignasjon og her vil hjerteraten reduseres. Mennesker viser dette ved å bli mer introvert, stille og kan virke nærmest likegyldig eller en form for resignasjon til situasjonen. Dette er en type forsvar som hjernen har lært kroppen og reagere på og er vel så vanlig som den type adferd Erik viser. Et barn kan etter opplevelse av utviklingstraumer vise både hyper- og hypoaktivering, noe som kan skyldes at hjernen har erfart at ulike typer trusler krever ulik type reaksjoner.

Tolking av atferden

Den adferden Erik viser kan veldig lett tolkes dit hen at han har ADHD. I kartleggingsprosessen han gjennomgikk ble han observert i mange ulike situasjoner og stilt mange spørsmål. Lærere kartla og observere gutten i ulike sammenhenger, og det ble konkludert at han hadde denne diagnosen. Han er derfor blitt medisinert siste året med Ritalin, og er på en forholdsvis høy dosering da liten effekt av medisineringen ble påvist underveis.

Mange barn får denne medisinering av Ritalin, eller andre ADHD-medisiner, som er et amfetaminlignende preparat. Norge er ett av de landene i verden som diagnostiserer og medisiner flest barn med ADHD i forhold til innbyggertallet. I avdekking av ADHD unnlates, eller er det ikke rutiner på, å gå tilbake i historien til barnet og se på dette med tilknytning og vekstopplevelser. Og når dette ikke gjøres sier det meg at veldig mange barn er feilmedisinert. Noe som er svært skremmende da bivirkningene for bruk av ADHD-medisin er svært alvorlige. Det sier seg selv at det kan bli store skader som følge av feilmedisineringen. Det må derfor andre metoder til for å skille mellom reell ADHD og volds- og traumeeksponering. Hos barn som er utsatt for utviklingstraumer må det innføres rutiner hvor det utføres differensial diagnostiske vurderinger, før traumatiserte barn gis diagnosen ADHD, noe det ikke er faste rutiner på ennå. Barn med en slik oppvekst som Erik trenger andre metoder for at livet skal bli lettere å møte enn kjemisk behandling. Men vi vokse har en tendens til og alt for lett ønske å plassere barn med ADHD-lignende adferd innenfor ADHD-boksen i hodene våres, nettopp fordi vi ikke forstår. Plasserer vi dem i denne boksen ”forstår” vi.

Traumatiserte barn kan vise ulike typer adferd som beskyttelse for seg selv. Erik angriper, mens andre barn springer vekk fra situasjonen, stivner av skrekk, overgir seg fullstendig, eller roper om hjelp (RVTS i barnehøyde. Inger Lise Andersen: 2012).

Et lite barn kan ikke flykte eller slåss, og bruker da gråt som sin flukt når det føler seg truet. I et normalt hjem vil et barns gråt utløse en reaksjon hos omsorgspersonene i at de tar opp og trøste barnet. Hvis dette ikke skjer har ikke barnet andre muligheter enn å lukke seg inn i seg selv, og havner da i en hypoaktivering, og blir som nærmest lammet og apatisk.

Regulering av følelser

Toleransevinduet utvikles over tid og baserer seg på hva barnet opplever tidlig i livet i form av samspill med sine omsorgspersoner. Et spedbarns toleransevindu er i utgangspunktet mye smalere enn senere i livet. Barnet reagerer på sult, tretthet, høye lyder eller sterkt lys osv. og barnets reaksjon vises i form av gråt. Omsorgspersonens primære oppgave i tidlig spedbarnsalder blir dermed å regulere barnets sone på en varm og omsorgsfull måte for å gjenetablere velbehag når barnet ytrer ubehag (Braarud og Nordanger: 2011). Det er altså omsorgspersonens første oppgave å holde barnet innenfor toleransevinduet. Dette gjør at barnet over tid lærer å regulere seg selv, og at toleransevinduet utvides med årene. De erfaringene barnet får fra tidlig alder, at når jeg er sulten og gråter så får jeg mat, blir jeg redd etter en alt for brå bevegelse får jeg trøst osv. Situasjoner som oppleves uoverkommelig og farlig blir av erfaring gitt den forståelse at de lar seg endre på. Dette vil også gjøre at barnet med årene blir tryggere på omgivelse sine og tør utfordre toleransevinduet ved å utforske verden mer og mer (Ogden, Minton og Pain: 2006). Når barnet er i denne utforskerfasen er det særdeles viktig at omsorgspersonene er der og er den trygge basen når barnet mistolker, eller opplever en situasjon som farlig. Da trekker barnet seg fort tilbake og reguleres ned.

Noen ganger var Erik veldig medgjørlig, varm og god, særlig hvis han fikk være alene sammen med Annikken som er ansatt som en ekstra ressurs for gutten. Erik likte henne veldig godt, og kunne noen ganger krype godt opp på fanget hennes med et intenst ønske om å bare bli holdt. Han var ofte rolig når hun var tilstede.

I følge Siegel sier denne adferden Erik viser sammen med Annikken at det finnes mulighet for endring i gutten. Toleransevinduet kan varig utvides ved at han har trygge personer rundt seg (Siegel: 2012). Altså de trygge relasjoner som skapes med tiden vil hjelpe å skape en endring over tid. Det som skal til her er at Erik blir trygg på at den kjærlighet som denne personen gir, er ekte og at Annikken forstår Eriks adferd relatert til hans tidlige historie og behandler han deretter.

Fosterforeldres rolle

Jeg har en formening om at det ikke finnes en metodisk tilnærming som kan benyttes hjemme for at et barn som Erik skal få et bedre utgangspunkt til å takle eget liv. Grunnlaget for å si dette er at en metodisk tilnærming vil virke kunstig for Erik. Han vil være særdeles sensitiv for sin nye familie og hvordan det ageres her. Det er derfor viktig at relasjonen til han bygges opp fra omsorgspersonens eget hjerte og utover til Erik og inn i hans hjerte på en naturlig og ekte måte. Med et selvbevisst utgangspunkt før barnet kommer hjem til oss for første gang, og en bestemthet i oss at dette barnet skal jeg elske uansett hva, og aldri gi det opp, er dette mulig å få til. Dette som utgangspunktet gjør det lettere, spesielt hva som vekkes av følelser i oss når historien vi blir fortalt om Erik for første gang av barnevernet, med tanke og tro på endring.

Men først vil jeg starte med en tilnærming som kalles for Traumebevisst Omsorg. Denne tilnærmingen har veldig mange gode prinsipper i seg, og har det nære mellom mennesker som et grunnlag for å møte traumeutsatte barn. Denne teorien vil gi oss et bakteppe som vi fosterforeldre kan ha når vi tar til oss fosterbarn som Erik og gir oss mulig en større grad av mot og håp, og en hjelp til at vi møter Erik med anerkjennelse og respekt.

Traumebevisst omsorg (TBO)

Det er tre hovedprinsipper inne TBO i følge Howard Bath (2009). Dette er trygghet, relasjon og affektregulering. Som er gode varme ord, men for meg burde to begrep til vært med, nemlig kjærlighet og tålmodighet. Tålmodighet er en nødvendighet i endringsarbeid med traumeutsatte barn da endring tar tid, derfor vil jeg heller bruke et mer forklarende begrep enn tålmodighet nemlig langmodighet, altså tålmodighet over lang tid.

For at trygghet i barnet skal bygges, og for at relasjon mellom omsorgspersonene og Erik skal ha gode vekstvilkår er kjærlighet for barnet av stor nødvendighet. Det er dette som er limet i all relasjonsbygging med fosterbarn. Jeg vil nedenfor ta for meg hvordan vi kan skape disse prinsippene i Eriks liv.

Erik har veldig sjelden hatt opplevelsen av trygghet sammen med voksne, foruten den tryggheten han opplevde sammen med Annikken. Den tryggheten som han trenger i sitt nye hjem er ikke først og fremst fysisk trygghet, selv om dette også er viktig, men han skal kjenne på å lære seg den tryggheten det er å bo i sitt nye hjem sammen med sine nye omsorgspersoner. For at gutten skal få denne opplevelsen implementert i liv sitt vil det være et langt lerret å bleke for omsorgspersonen. Erik vil ved mange anledninger utfordrere oss ved å vise seg fra sin aggressive side. I disse situasjoner er det særdeles nødvendig at vi forholder oss rolig og er langmodig i tankegangen. Han forventer at vi skal reagere hardt og negativt når han viser seg fra denne side, og det er nok veldig lett for oss voksne og iverksette straff og konsekvenser da vi har en formening at det er dette som må til for at han skal forstå, men det er jo nettopp straff Erik kan, så dette har liten effekt (Tone W. Jørgensen og Heine Steinkopf:2014).

Trygghetsprinsippet henger sammen med relasjonsprinsippet. Som nevnt ovenfor har Erik ofte negative opplevelser i møte med vokse. Han opptrer til tider utfordrende på skolen, og lærerne forstår han ikke og reagerer med sinne og straff tilbake. Som fosterforelder er dette også utfordrende, men hvis vi er klar over hvorfor Erik reagerer slik han gjør, selv om vi ikke forstår helt hva som utløser sinnet hans bestandig, vil også vårt toleransvindu over tid utvides, det vil si at vi vil oppleve en positiv utvikling av oss selv. Det å ha et atferdsutfordrende fosterbarn er over tid kan altså være selvutviklede også for omsorgspersonene.

Omsorgspersonene til Erik har som hovedoppgave og opptre respektfullt, vise han anerkjennelse og være sensitiv for hva han gjør og sier. I forhold til egne reaksjoner er det også viktig å være oppmerksom på disse ved å reflektere over eget reaksjonsmønster når Erik utfordrer oss. I opphetede situasjoner må de voksne ha en forståelse for at det ikke nytter å snakke til tenkehjernen når alarmsystemet er aktivert. Det er altså ikke adferdsutrykket til Erik som skal møtes, men ha en forståelse for hva det er som ligger bak dette uttrykket.

Voksne og barns strategier

Jeg har en egen strategi når en situasjon hjemme har eskaler.  Jeg har kontroll på situasjonen, men jeg kjenner at sinnet mitt tar over fornuften. Da går jeg meg en liten tur ut med hunden alene og reflektere over hva som vil være mest fornuftig å si når jeg kommer inn igjen. Dette er positivt på flere plan. For det første roer jeg ned egne reaksjoner og klarer å tenke mer rasjonelt, og jeg klarer også få en dypere forståelse for hvordan barnet har det og hvordan han selv opplever situasjonen. Når jeg kommer inn er det stor sannsynlighet for at situasjonen er roligere enn da jeg forlot, og Erik er mer mottakelig for en rolig prat, og han er mer åpen for mine tanker. Han kan da være med å finne beste løsning for at dette ikke skal skje igjen, og jeg kan hjelpe han å sette ord på hva det var som gjorde at situasjonen tilspisset seg. Altså, jeg viser gutten respekt ved å trekker ham inn i situasjonen, jeg setter ord på hva jeg mener gjorde at dette ble vanskelig for Erik. Dette vil medføre at han vil føle et eierskap i løsningen, og en forståelse for hvilke triggere det var som gjorde at han ble så sint. Det motsatte, at jeg i sinnet hadde sagt at –”nå er det nok», og så iverksatt ulike straffetiltak, ville med stor sannsynlighet bare virket mot sin hensikt og Erik ville følt seg overkjørt og styrt i en retning han ikke ønsker eller helt forstår, og situasjonen vil kreve ennå mer av meg som omsorgsperson for at den skal få et positivt utfall.

Erik har, som jeg har skrevet tidligere, ikke lært seg strategier for hvordan han skal roe seg ned når han blir sint. Dette blir også ett av prinsippene vi må ha med oss som en av våre primæroppgaver sammen med Erik. Vi skal være hans verktøy i å lære han å takle egne følelser. Erik har mulig bare to sett følelser han kan sette ord på, og dette er sinne og normal. Det er derfor viktig at vi er sensitive ovenfor hans følelser, og over tid lærer oss å kjenne mønster han viser, altså hva som trigger frem sinnet. Blir vi oppmerksom på disse triggerne kan vi da lærer Erik og identifisere disse selv. Han vil da over tid utvikle en forståelse for egen adferd og hvordan han reagerer, og han vil se at disse reaksjonene han tidligere benyttet ikke er nødvendig for å overleve (Tone W. Jørgensen og Heine Steinkopf:2014). Erik bli sint når han er lei seg, han kan bli sint når han er trøtt og sulten, han kan bli sint når han plages, altså han kan bli sint for alle de følelsene som vi kjenner og kan sette ord på selv, og som vi kan reagere på med å gråte, med å trekke oss stille unna eller andre tillærte gode strategier for å takle disse. Her må vi hjelpe Erik og sette ord på å gi ham en forståelse av det spekteret vi som mennesker har av følelser i oss, og at alle disse følelsene ikke skal løses med sinne og aggresjon. Det å regulere egne følelser er ikke medfødt, men lærte strategier vi har med oss gjennom positiv livserfaring. Dette har ikke Erik lært. Over tid lærer han å sette ord på og kjenne igjen disse følelsene som vi har snakket med han om gjentatte ganger, og han vil sakte men sikkert reagere på andre måter enn bare med sinne.

For Eriks og andre traumeutsatte barn er det også veldig viktig å få en forståelse for at det han har opplevd tidligere i livet hører fortiden til, opplevelsene og tankene for hva som har skjedd vil bestandig være der, men han kan lærer seg å takle at dette ikke skal skje igjen, hans alarmberedskap vil da svekkes og han vil få et mer rolig indre liv.

Men størst av alt er Kjærlighet!

For tre år siden ble livet til Erik mer eller mindre over natta totalt forandret. Svømmelæreren hadde sett blod i badebuksa hans, og ble veldig bekymret for at Erik var syk. Han viste at Annikken hadde en god relasjon med gutten og kontaktet henne. I samtalen som Annikken tok rett i etterkant av denne observasjonen var første gang Erik sa noe som kunne tolkes dit hen at alt ikke var bra hjemme. –”Du er så mye snillere enn pappa”  sa han til Anniken.!

Disse ordene som for andre ikke ville betydd så mye, og nærmest ikke ville blitt registrert som annet enn et kompliment. Annikken var oppmerksom på hva han sa, og i at hun tidligere har undret seg over hvorfor han til tider reagerer så hardt som han gjør, vekket dette noe i henne og hun fikk Erik til å prate. Hun viste han etter disse ordene en nysgjerrighet og interesse for hvordan livet hans er hjemme, og stilte han åpne spørsmål, som ga gutten mulighet for å fortelle fritt. De svarene Erik kom med under denne samtalen utløser en bekymring hos Annikken og hun kontakter barnevernet og forteller om observasjonene som er gjort, og hva Erik har fortalt under samtalen med henne. Barnevernet reagerer umiddelbart og henter Erik ut fra skolen og plasserer han i et beredskapshjem hvor han er i 2 måneder før de finner han et meget velegnet hjem i landlige omgivelser i en familie med to egne barn. En eldre søster og en yngre bror.

Mange barnevernstjenester ville ikke plassert Erik i dette hjemmet på bakgrunn at de har egne barn, da de ville vært bekymret for hvor lenge familien vil taklet Eriks utagerende atferd da det er kjent at han noen ganger har slått andre barn. Min mening er at det er nettopp søsken Erik trenger for å gi han den positiv utviklingen vi ønsker. Barn i det daglig samspill kan være den beste ”metodikken” for Eriks utvikling, dette gjennom lek, krangel, observasjon og dertil speiling av hvordan de handler i ulike situasjoner. Prososiale barn har stor innvirkning på et traumeutsatt barns positiv utvikling, med voksnes hjelp i bakgrunnen. Han trenger å lære seg å leke sammen med andre uten å bli sint, lære seg og dele med andre hjemme å lære seg at det å slå andre barn ikke fører noen godt med seg. Dette krever en svært sterk fosterfamilie, som må tåle at egne barn kommer gråtende hjem og forteller at Erik har slått, uten at de gir han opp av den grunn. Det er kanskje en utopi at slike familier finnes, men for Eriks del er dette den optimale familiekonstellasjon for hans positiv utvikling.

Familien har gjennom tidligere samtaler med barnevernet fått hele Eriks historie på godt og vondt, og de tar han rett inn i sine hjerter og kjenner på at dette er gutten de skal elske og hjelpe resten av livet. De snakker sammen masse i etterkant om hvordan de skal takle gitte scenarier med utageringer, og har en felles forståelse for at dette skal de klare. De snakker masse med egne barn at de nå skal få en bror til, og de forklarer hvordan de kan hjelpe Erik ved og bare være hans søsken.

Da Erik kommer til familien for første gang er det for meg veldig viktig at det i disse første møtene ikke blir formanet hva som gjelder av regler hjemme, hva som er lov og hva som ikke er. Dette vil komme som en naturlig del av det daglige samspillet over tid. Men det er viktig å ha det klart hva som er av absolutter i familien. Dette kan være at vold ikke er lov, at vi skal vise hverandre respekt osv.

Det er ikke uvanlig at fosterforeldre som tar til seg barn som Erik har en utålmodighet i at de skal endre gutten med en gang. BUP, eller andre eksterne hjelpemomenter iverksettes med en gang. Men her gjelder det å senke skuldrene å ha fokus på dette med å gi gutten en trygg opplevelse i det å bo hos dem. Vanskelig nok, men over en gitt tid vil situasjonen endres, dette med å ha positivt fokus rettet mot gutten.

Erik har aldri opplevd så mye kjærlighet foruten den han fikk hos Annikken, så for han vil dette også virke som en utfordring hvis fosterforeldrene til å begynne med overøser han med kjærlighet i form av nærhet. Guttens trygghet i forhold til nærhet oppnås ved og hele tiden ha et positiv fokus rundt hans håndtering av hverdagen, og da ofte gi han positive tilbakemeldinger på adferd og andre gode observasjoner av hva han utretter bra i hverdagen. Vi må også ha en forståelse for at de erfaringene Erik har med seg, gjør at vi tar initiativ til trøst og nærhet selv om barnet ikke utrykker behov for dette på en måte vi forventer.

Dette vil over tid bygge selvbilde og han vil skjønne at han er et likeverdig menneske som de andre rundt seg. Når månedene går og dere bekrefter han med ord og varme, vil han med stor sannsynlighet komme til dere, selv om en av de største faktorene for brudd i fosterhjem er at de voksen kjenner på den avvisningen som barnet gir. Fosterforeldrene overøser av egen kjærlighet, men får ingenting tilbake. Det er her det er så usannsynlig viktig å klare å stå i det over måneder og kanskje år. Du som fosterforelder skal holde ditt barn i hånden inn i hans mørkeste kroker og ut igjen, inn igjen og ut igjen, mange mange ganger og ofte med ordene at dere aldri vil gi han opp. Dette er en langmodighetsprøve, men den ”premien” dere får når de mørke krokene blekner er så uforklarlig gode. Fosterforeldre som klarer å stå i det med utfordrende barn, lærer seg over tid å registrere de små positive endringene som skjer gjennom tiden. Dette gjør at du som person lærer å sette så umåtelig stor pris på de små hendelsene i hverdagen din, som andre familier tar for gitt. Dette være seg et forsiktig smil en morgen, at han kommer hjem og forteller om en fin opplevelse med en klassekamerat, at han sovner til rett tid uten å teste ut din langmodighet i forhold til leggetiden. osv. Dette er belønning kanskje større enn noe annet du vil oppleve som menneske. Det finnes ingen ensidig enkel oppskrift for hvordan vi som fosterforelder skal få til en positiv endring for et barn som Erik. Men de prinsippene som er diskutert ovenfor, og den forståelsesrammen som er gitt i forholdt til Eriks adferd er hjelpsom å ha med seg.

Det vi primært kan gjøre for å romme og å hjelpe Eriks grunnleggende behov er å gi han det størst som er mellom mennesker, Ubetinget Kjærlighet!

 

Skrevet av Bjørn Gunnar Jensen

Fagkonsulent Region Nord, Stiftelsen Fyrlykta

 

LITTERATURLISTE

Inger Lise Andersen RVTS i barnehøyde: 2012

Howard Bath: the Three Pillars of Trauma-Informed. Journal of safe management of disruptiv and assuaulitive bahavior. 2008

Hanne Cecilie Braarud og Dag Nordanger: Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi i Tidsskrift for Norsk Psykologforening: 2014.

Hanne Cecilie Braarud og Dag Nordanger. En ny traumepsykologi: 2014

Per Isdal: Meningen med volden: 2014.

Tone W. Jørgensen og Heine Steinkopf: Traumebevisst omsorg og praksis: 2014.

D.J Siegel: Developing Mind, Guilford Publication. 2012

Nils Eide-Midtsand: Problematferd som uttrykk for feilinnstillinger i hjernens stressrespons i Tidsskrift for norsk psykologiforening: 2010. 47

Nils Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikket. 2010

Ogden. P Minton og Pain C. Trauma and the body. A sensorimotor approach to psychotherapy. Norton  & Co. 2006

Den ideelle mulighet for barn og familier

© 2022  Stiftelsen Fyrlykta – Nettside levert av Fjellvann