En ny rapport, publisert 10.april -26, viser at spesialiserte fosterhjem er et viktig tiltak for barn med omfattende og sammensatte behov, og at én krone investert gir 4,4 kroner tilbake til samfunnet.  

En ny rapport fra Menon Economics, utarbeidet på oppdrag for KS, Virke, Stiftelsen Crux, Kirkens Bymisjon, OSF Brusetkollen og Stiftelsen Fyrlykta, viser at spesialiserte fosterhjem er et viktig tiltak for barn med omfattende og sammensatte behov. Rapporten viser også at tilbudet gir betydelig samfunnsøkonomisk verdi, og at én krone investert i spesialiserte fosterhjem gir 4,4 kroner tilbake til samfunnet. 
-Til tross for dette, er tilbudet i praksis blitt vanskeligere å få tilgang til. Utviklingen reflekterer endringer i både etterspørsel, rammebetingelser og tilgang på egnede fosterhjem, sier rapporten

Les hele rapporten her: LENKE

Systemet er ikke rigget god nok for tilbudet 

I dag finnes det ingen bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Det betyr at Bufetat kan velge om tilbudet skal benyttes eller ikke. Samtidig er det kommunen som står tettest på barnet, kjenner barnets situasjon best og ofte er nærmest til å vurdere hva slags tiltak som vil fungere. 

Likevel kan ikke kommunen be om spesialisert fosterhjem som tiltak. De kan i praksis be om ordinære fosterhjem eller institusjon, før Bufetat vurderer hva barnet faktisk skal få tilbud om. Det gjør at barn som kunne hatt nytte av spesialiserte fosterhjem, blir avhengige av et system der tilgangen er usikker, prosessene tunge, og vurderingene varierer. 

Kunnskapen som finnes, må brukes 
-Dette er ikke bare et tilbud som kan være bedre for barnet. Det er også et tilbud det er klokt å bygge opp. 
Samtidig viser rapporten at bruken av spesialiserte fosterhjem har falt kraftig de siste årene.
-Når vi vet at tilbudet kan være både mer egnet for barnet og langt mindre kostbart enn institusjon, bør det vekke politisk uro at kapasiteten bygges ned i stedet for opp. 
Nedgangen skyldes ikke én enkelt faktor, men en kombinasjon av utydelige rammer, ulik praksis, krevende rekruttering og en struktur som i større grad favoriserer tiltak staten har plikt til å tilby. Det skaper en skjevhet i systemet. 
 
Rammeavtaler må på plass 
En viktig del av løsningen er å gjenreise mer forutsigbare rammer rundt tilbudet. I dag må Bufetat, kommuner og leverandører gjennom tidkrevende og fragmenterte enkeltkjøp når et barn trenger et spesialisert fosterhjem. Det gjør prosessene tregere, mer sårbare og mindre treffsikre. 
-For leverandørene blir det vanskelig å holde på rekrutterte fosterhjem og bygge stabile fagmiljøer. For kommunene betyr det større usikkerhet. Og for barnet betyr det i verste fall venting, mens systemet begynner på nytt. 
Langsiktige rammeavtaler vil gi bedre forutsigbarhet, bedre kapasitetsbygging og en mer stabil tilgang på et tilbud som krever nettopp langsiktighet for å fungere. 
 
Bistandsplikt er nødvendig 
Det hevdes ofte at bistandsplikt ikke vil gi flere spesialiserte fosterhjem, fordi rekrutteringen uansett er krevende. Men rekruttering skjer ikke i et vakuum. Den styrkes når rammevilkårene er tydelige, når tilbudet faktisk etterspørres, og når de som bygger opp kapasitet vet at systemet har planer om å bruke det. 
Det er også vanskelig å forsvare dagens utvikling økonomisk. Spesialiserte fosterhjem koster mindre enn institusjon, og kan for noen barn være et bedre og mer stabilt tilbud. Likevel er det institusjon staten har plikt til å levere, ikke spesialiserte fosterhjem. 

Barna har ikke tid til å vente 
-Skal vi lykkes bedre i barnevernet, må vi se hele tiltakskjeden i sammenheng. Barn med store og sammensatte behov trenger ikke standardløsninger. De trenger riktig hjelp til riktig tid. For flere av disse barna er spesialiserte fosterhjem det mest egnede tilbudet. Da må også systemet være rigget for å bruke det.