Ann Kristin og Jan Egil bor på en gård, omgitt av natur, dyr og fire egne barn. Hjemmet deres har alltid hatt åpne dører, og gjennom årene har flere ungdommer som trengte litt ekstra støtte kommet innom. Nysgjerrigheten og ønsket om å gjøre en forskjell ble etter hvert for sterkt til å ignorere. Etter syv-åtte år med vurderinger og samtaler, tok de endelig steget og bestemte seg for å bli fosterfamilie.
Veien til å bli fosterhjem begynte med et tips og et informasjonsmøte arrangert av Stiftelsen Fyrlykta. – Vi åpner hjemmet vårt for alle, sier Ann Kristin. – Det handler om å involvere hele familien, men også om å være bevisst på hvor mange rundt oss som faktisk blir berørt av et slikt valg.
Erfaringer som fosterfamilie
Systemet rundt barna kunne oppleves som vanskelig å forstå og det var vanskelig for oss å henge med på prioriteringer og avgjørelser, sier Jan Egil. Det er mange ulike instanser involvert så det var avgjørende å ha en god samarbeidspartner i ryggen. Det å ha et trygt samarbeid med Stiftelsen Fyrlykta ble viktig for oss. Fyrlykta har vært til stede med veiledning når som helst – selv midt på natten når det har vært behov.
Hverdagen og relasjoner
En vanlig dag starter med faste rutiner: stå opp, spise frokost og sende barna på skolen. Skolehverdagen byr ofte på utfordringer, både helsemessig og sosialt, siden fosterbarnet må forholde seg til mange nye mennesker. – Vi jobber hele tiden med å skape trygghet og tilhørighet, sier Jan Egil. Det handler om å være seg selv, sette tydelige rammer og gi mye ros for det barna mestrer.
Familielivet påvirkes, og det kan oppstå sjalusi mellom barna, men de lærer mye om hverandre og om egne grenser. – Det er viktig å vise raushet og aksept, og å møte alle med åpenhet og ærlighet, forteller Ann Kristin.
Utfordringer og mestring
De største utfordringene har vært knyttet til samarbeid med barnevernet, biologiske familier og andre fosterfamilier. – Det går ut over barnet når voksne krangler, sier Ann Kristin. De prøver alltid å støtte opp og forsikre barna om at det ikke er noe galt med dem. For å håndtere vanskelige situasjoner, sparrer de ofte med eksterne støttespillere og trekker veksler på nettverket rundt seg.
Det å ha Stiftelsen Fyrlykta i ryggen har vært uvurderlig: – Veiledningen og kompetansedagene gir oss påfyll og trygghet, selv om det er mange tunge stunder.
Refleksjoner og råd
For Ann Kristin er det avgjørende å ikke legge ord i munnen på barnet. Hun mener at barnets egen indre stemme må få komme fram, og ser det som sin viktigste oppgave å skape nok trygghet til at barnet kan finne ut av ting selv og formidle dette forståelig til systemene rundt.
Gjennom årene som fosterfamilie har Ann Kristin og Jan Egil lært mye om seg selv og sine egne grenser. – Det finnes ingen quickfix – alt tar tid, og det må man akseptere, sier de. De oppfordrer andre som vurderer å bli fosterfamilie til å tenke nøye gjennom hvordan de vil ha det, og å være forberedt på store følelsesmessige svingninger. – Men det er verdt det! Du hjelper noen som er på sitt aller mørkeste, og bidrar til at de kan komme seg videre i livet.
Fremtiden håper de blir preget av trygghet og selvstendighet for fosterbarna, og at åpenhet og ærlighet fortsetter å være familiens viktigste verdier. – Vi ser barna for det de er, og forsøker å bygge opp selvbildet deres. Det er ikke alltid man vet om man gjør ting rett, men det viktigste er å prøve, avslutter de.
Oppsummering
Å være fosterfamilie er ingen enkel vei, men gjennom å møte både oppturer og nedturer med åpenhet, tålmodighet og kjærlighet, viser Ann Kristin og Jan Egil hvordan små og store valg kan bety hele verden for et barn i motbakke.
